Dypere enn vanlig...

Følelsen av ingenting.
Bare lyden av døra.
Og tanken på ikke.
Ikke mer.

Sakte glir panna oppover igjen.
Og tennene kommer frem.
Lufta går helt ned i bunnen av magen. Der er det plass til masse.
Fristes til å strekke armene høyt over hodet, løpe litt.

Lyden av vind og levd liv snirkler seg godt på plass, finner kjente rom.
Det skal bli bra.
Det er sånn det er.

Livet.

Alt det andre får vi ta senere.