mandag 14. mai 2012

Hurra!



Et sikkert vårtegn er når jeg plutselig oppdager at det er 17. mai-uka.
En ting er spørsmålet om antrekk, både for meg selv og for to gutter som har veldig lite 17. mai-vennlige garderober. Det er selvsagt ikke kjøpt inn noe, for det er så leeenge til.

Som vanlig på denne tiden har jeg vært selvopptatt og drevet med mappeinnleveringer og eksamener.
I tillegg har jeg den gleden av å være pålagt dugnadsarbeid når barna går i sjette og sjuende klasse. Jeg trenger ikke A i matte for å skjønne at det utgjør fire år med kakesalg og lek for barna.
Og det som gjør det hele perfekt, er at jeg i tillegg har pådratt meg lederverv i Østsiden Velforening, noe som innebærer arrangering av 17.-maifeiring på Fjerdingstad grendehus.
Jammen godt jeg elsker dugnadsjobbing og lyden av masse folk.

Det jeg IKKE elsker, derimot, er å fryse i søtt'nemaitoget. Eller fryse generelt.
Jeg har sikkert Buskerudrekord i dårlig påkledning for nasjonaldagen. Jeg har nok fryst på meg både det ene og andre i mai siden jeg gikk på ungdomsskolen.
Det verste antrekket foreløpig, hadde jeg som femtenåring. Det var en hvit todelt drakt med volangminiskjørt og utringet trøye med svart snøring... Huden var lyseblå, som den pleide å være på den tiden, og håret var i høyeste laget. Jeg hadde matchende(?) rosa pumps. Såklart.
Men jeg skal ikke skryte av at jeg har blitt så mye bedre med åra. Jeg tror ett og annet øyebryn har letta, der jeg har stått hutrende på skoleplassen med flagget til topps.
I tillegg har jeg nesten alltid hatt på meg for høye sko, med verkende føtter og merkelig gangelag.

Og enda klarer jeg å riste oppgitt på hodet når jeg ser overpynta, kortskjørta, høyhæla, utringa damer på nasjonaldagen.
Det var denne selvinnsikten da.

Men jeg har kommet så langt nå, at jeg faktisk ønsker meg en bunad. Ønsket er såpass sterkt, et jeg kommer til å kjøpe meg det. I år er veldig passende, siden jeg både fyller førti, og samtidig er ferdig utdannet. Så det skal bli min gave til meg, fra meg. Jeg gleder meg.
Det er Røykendrakta jeg har lagt min elsk på. Heldigvis, siden jeg er derfra. Det betyr ingenting for meg at det ikke er en ekte bunad, men en drakt. For meg er det snakk om røtter, og i tillegg syns jeg jeg er ganske fin i blått. Det står til maifargen på huden min.
Jeg skal endelig bli en av dem som kan klage over varmen på nasjonaldagen, og som kan nikke anerkjennende når jeg ser andre med folkedrakta på seg.
Det begynner å gå opp for meg at jeg ikke rekker det før søttende mai, og må sannsynligvis fryse meg gjennom enda et barnetog med vertikalt snøvær og nordavind.
Eller kanskje det blir varmedress i år?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Legg gjerne igjen en hilsen til Hagegynga her. Jeg er glad for alle kommentarer og tilbakemeldinger