I forkant av et jobbintervju vet jeg sannelig ikke opp ned på noe!
Jeg får den samme følelsen som til muntlig eksamen, noe jeg nesten har strøket på flere ganger. Det er så mye lettere å svare rett og godt om jeg har tiden det tar å skrive ned ordene før de kommer på trykk.
Saken er, at jeg er så redd for å dumme meg ut, at nervene slår inn. Og min kropp reagerer automatisk med et vanvittig forsvar når disse nervene slår til: Skravla begynner å gå, nærmest av seg selv.
Avstanden mellom hjernen og munnen er liksom så kort, og når det først er ute av munnen, er jo skaden skjedd. Da er det ørenes jobb å fange opp hva som akkurat hendte, sånn at hjernen får tid til å reflektere over det, - først etterpå.
Mottaker sitter litt overrasket og fordøyer mine klønete uttalelser, og jeg sitter og angrer.
Men mellom hjernen og fingrene er det over en halv meter, og om jeg sitter riktig nær skjermen, er det ikke langt til øynene, som kan sende signaler opp til hjernen for refleksjon, -før mottakeren får greie på hva jeg akkurat holdt på å buse ut med.
Det har ofte hjulpet meg til å bevare gode øyeblikk og å blåse på såre opplevelser.
Jeg leste i dag at skjønnhet kommer innenfra, så det beste er kanskje om jeg sitter helt stille.
Og gaper.
;-)
SvarSlett:O
SvarSlett