min biologiske klokke...

Om den biologiske klokka har slutta å mase om unger, betyr ikke det at den ikke fortsatt tikker. Oppmerksomheten dens er bare rettet mot andre områder av livet. Tror jeg.

Min klokke sliter sannsynligvis med meg. For den gir fra seg tikk på tikk, og jeg har ikke fått så mye som ett takk, enda. Det kan være at klokka er sur på meg fordi jeg ikke har døgnrytme. Du vet, sånn rytme som gjør at man står opp om morgenen, frisk og opplagt etter en god natts søvn. Og gjesper og legger seg litt over halv ti når kvelden kommer. Rytmen i mine døgn er mer prega av jazz, på en måte. Det er ikke godt å si hva som kommer. Men som regel kommer det uansett ikke noe som helst i morgenrøden. Jeg vet ikke hva jeg heter før det er lyst ute, og bilen min har ofte kommet helt til Vestfossen før jeg kommer på at nista mi ligger igjen på kjøkkenbordet. Om jeg anstrenger meg skikkelig, noe jeg ofte gjør, husker jeg å skru på radioen i bilen. Da får jeg greie på hvilken dag det er og om det er kaldt eller glatt ute.

Ved lunsjtid er jeg klar for det meste. Klokka småtikker og putrer for seg sjøl. Ikke no stress. Bare foring og litt hvile. Så er det hurramegrundt fram til middagstider. Stakkars klokke, aner ikke hva som kommer. Det er ikke mye forutsigbarhet i kveldene, tror jeg. Ved nyhetstider kommer Bonden og Tunghørt hjem fra tur, ungene samles inn og fores. TV-titting og tannpuss, noen skyfles i seng. Bonden gjesper lenge og ser mot trappa. Klokka hans tikker helt bort til meg. Det er sent for de flinke nå. På tide å bli trøtt.

Ingen tikking, takk. Jeg er ikke klar for senga enda. Skjuler en gjesp og strekker meg godt foran ovnen. Nå starter snart mitt eget stille øyeblikk. Der jeg samler trådene fra dagen. Noen ganger skriver jeg fjas og tant for å tømme skallen. Som nå. Eller jeg strikker noe. Eller rydder. Må Gud forby. Sansene mine virker bedre når de andre sover. Klokka mi ligger kneblet under en pute i sofaen og trener på improviserte rytmer. For det hjelper ikke med de faste, vante rytmene nå. Den kan tikke til den blir blå. Jeg kjenner på lyden av knitrende og sprakende bål i ovnen, lukten av Tunghørt under bordet og smaken av enerom. Og hele tiden tygger jeg litt på tankerekkene som dukker opp.

Tiden beveger seg, og etter hvert er lyden fra ovnen mer stille. Jeg begynner kanskje å bli sulten eller tørst og ser på den virkelige klokka. Der innhenter realiteten meg. Om få, altfor små timer vil alarmen gå av i vekkeklokka mi, og et nytt døgn skal startes opp med startkabler og førstehjelp. Jeg pakker for skams skyld sammen hva det nå er jeg holder på med, pusser og lister meg i seng.

Min biologiske klokke gir fra seg et sukk, noen tikk, og fortsatt ingen takk.

Tikk Takk for i dag.