Hjerteknute

Snøen er ryddet.
Ikke spadd vekk, eller måka bort.
Jeg balanserer på en hvit sti med snorrette snøkanter
der baksiden av skuffa er brukt til å klappe på plass den snøen som lå løs og rota i gårdsplassen.
Inne er det varmt og lyst. Og ryddig.
Og stille. Ingen roper her. Ingen furter eller krangler.
Jeg undres om de ler her inne? Om de lager grimaser eller synger høyt?
Alle møter opp i gangen når jeg kommer.
Hyggelig høflighet.
Ja, det var alt. Kos dere da!

Utgangsdøren er lukket,
jeg balanserer tilbake.
Kjenner på fristelsen til å la hånda lage merke i snøkanten,
men lar det være.
Jeg har da en viss skam i livet.

Hjertets knute langt opp mot halsen.
Jeg svelger den nedover, så langt jeg får den.

Aldri.
Det er et stort ord.
Aldri mer.