Over skog og hei...

Andre juledag, og alt er stengt.
I julehandelens virak har jeg husket julegele til middagen, nougat til konfekten og sennep til sylta. Jeg har også liggende noen kilo frukt, og godteri nok til en bataljon julebukker.
Men brød... Se det var ikke i mine tanker. Eller i mine handleposer. Og det ligger heller ikke noe i fryseren i påvente av stengte helligdager.
Men heldigvis er jeg ikke tapt bak en bakerovn.
Så til frokost i dag hadde vi en gjensmak av heimkunnskapens scones fra ungdomsskolen, bakt med sammalt mel og bakepulver. Bonden var sånn passe fornøyd, men han tygde høflig til han var mett. Og smilte stort da jeg foreslo at vi skulle henge resten opp i mattreet til fuggern, og heller bake skikkelig brød etterpå.

Og mer fornøyd ble han da han forsto at jeg kom til å være med på skitur i dag. Han begynner vel å bli vant til at jeg driver med så mye annet, at han nesten gir opp å få meg med. Men heldigvis stopper han aldri å spørre. For selv om jeg ser litt sånn ut i starten, har skogen en egen evne til å vise seg fra sin beste side, uansett når jeg kommer innom. Og dette vet Bonden, nemlig. Han har blitt vant til å se meg litt mutt på vei ut i bilen, mens han har smurt ski og gjort klar for tur. Jeg tenker at dette kommer til å bli kaldt, og at vi kommer til å gå i bratte bakker for å stupe ut igjen i fritt fall (Bondens favorittmåte å skie på). Og han tenker at jeg snart kommer til å smile skikkelig, fordi jeg alltid blir glad når jeg først har kommet meg ut av soffan og opp til trærne.

Og han har rett. Veien foran oss er myk og hvit.
Det har kjørt en bil før oss, og en snøscooter har leika seg i kantene oppover. Ellers er det bare elgtråkk å se, og snøen ligger i dynger oppå busker og steiner. Vi finner en god plass å parkere, og smekker på skia. Gamle Tunghørt løper lykkelig rundt med skvettene sine. Halen i en stolt krøll, og nesa borer seg gjennom snøen. Siden det ikke er et menneske å se, får han løpe fritt.

Jeg er ganske trygg på at Bonden ikke hadde fått jobb i smørebua på landslaget. Ikke på kretslaget heller, for å være ærlig. For de første hundre meterne tror jeg vi strakk oss noen cm i høyden, begge to. Ganske vaglete å gå på så høye ski, så vi skrapa likegodt av hele stasen før vi gikk videre. Ganske flatt og fint, jeg kjente at dagen var god. Selvsagt kom det en monsterbakke, men Bonden lovet at det var den verste, og at den snart var over. Jeg tråkka fiskebein oppover og grua meg til nedturen. Bonden tråkka fiskebein oppover og gleda seg til nedturen. Og Gamle Tunghørt har så lavt tyngdepunkt at han sikkert ikke merker hvilken vei bakken heller.

Sola så sitt snitt til å vise seg litt, og mellom trærne lagde den glød til snøen.
Nok en gang lar jeg meg overraske over storheten jeg møter ute. Noe så enkelt som trær, snø og ettermiddagssol. Og likevel så underlig.
Stemningen det skaper er verdt å ta med seg både hjem og ut igjen.
Om noen skulle mangle litt julestemning, så deler jeg gjerne disse bildene fra slettelandet innover.




Vel, tiden gikk, det var på tide å snu for å finne tilbake til bilen. Sola var fortsatt på tilbudssiden, om enn ikke til å bli brun av. Monsterbakken nærmet seg, og Bonden satte opp farten. Jeg prøvde å hale ut tiden og løypa, men det var rett og slett ingen vei utenom. Nå skulle jeg nok ønske jeg ikke hadde skrapet av swixen, for det ville jo stått børr, nok til å kunne gå denne bakken ned uten å skli en millimeter. Men så flaks har man altså ikke. Så det ble sidelengs tråkking på meg. Og der jeg sto i bakken og tenkte over livet, hørte jeg plutselig at det kom en skiløper i fint driv mot meg nedenfra.
Det var jaggu Bonden som syntes bakken hadde vært så bra, at han var på vei opp igjen for å ta den en gang til.
Jeg sto gapende igjen, sidelengs i dyp snø, og så ham suse forbi meg og nedover bakken. Mannen er gal, det er opplest og vedtatt.

Men, turen var fin den, og hjemme ventet julas siste medisterpølseribbekakemiddag. Jeg kan til og med krysse av for dagens treningsøkt, siden jeg til stadighet kjente pulsen min i halsen, melkesyre i beina og pusten min utover skituppene.