Fredagens spalte i Eikerbladet

En romjulsdrøm.

De obligatoriske og veldig hyggelige juletradisjonene med tantefamilien er unnagjort. Julepapiret er kastet og i de fleste konfekteskene er det bare de vonde bitene igjen. Ungene har for niende gang talt opp pengene de har fått til jul, og jeg har vært ute på skitur med Bonden og Gamle Tunghørt.

Med vintersol over snødynger, innover i skauen, mellom furulegger, under tunge grantopper og langs et enkelt spor i traktorveien trasker vi etter hverandre i løypa. Bare en eneste skiløper har gått her før oss, og siden det ikke er spor etter hund, får Tunghørten fly fritt. Den lave sola gir ingen varme, bare et snev av lys. Men lyset er til gjengjeld som et gyllent glitter over bakken.

Siden Bonden i smørebua manglet den rette fargen på swixen i dag kan vi gå uten å skli hverken fram- eller bakover. Jeg kan krysse av på agendaen for “trening” mens jeg staker meg framover i en slak utforbakke. På sletta er det bråstopp, og skiene vokser i høyden. Litt vaglete, men det går helt fint, bare jeg venner meg til det.

Bonden har skjønt at jeg ikke liker bratte bakker. Eller. Jeg kan alltids slite meg opp en bakke, om det hadde fantes en annen vei ned igjen. Med ham er det motsatt, han kan alltids slite seg opp en bakke, så lenge han kan stupe ut igjen i tilnærmet fritt fall. Bakken på denne skituren er bratt. Og som et kompromiss, er den nesten lang nok til Bondens nedfart, og nesten kort nok til at jeg kan tråkke den sidelengs ned igjen. Vi kommer i hvert fall opp, og da skrapes all swix av for at resten av turen ikke skal bli en stylteseanse. Videre innover i skauen sklir skia lett, og jeg føler meg nesten som en proff. Kanskje ikke mest på grunn av farta, men mer fordi jeg har sett bilder av Bjørndalen da han kommer i mål.

Gamle Tunghørt kan ikke gå så langt som før, og Bonden foreslår å snu. Jeg protesterer ikke. Det ville vært for lett å gjennomskue. Han skyter fart, han gleder seg sikkert til bakken ut igjen. Jeg ser refleksen i Valtra-reklamen på ryggen hans lyse langt der framme, og Tunghørten som svinser like bak. Selv går jeg og angrer på at jeg skrapa vekk kladdene mens jeg går saktere og saktere. Heldigvis er det et fantastisk lys av sola enda, og jeg tar noen bilder. Men jeg skjønner at bakken må forseres for å komme meg hjem. Det er jo puddersnø, sikkert ikke vondt å falle i. Kanskje jeg bare skulle..

Jeg tror mange skibakker hadde vært litt lettere å komme ned om man ikke var stiv av skrekk. Beina har liksom en innebygd redsel for å knekke når skia krysser seg. For krysser seg, se det gjør dem. Ploging uten kontroll er jo det samme som å sette seg med bena i kors, bare i fart. Og når stavene helst vi stå rett ut, foran kroppen.. Da blir det første snøfonn, og så sidelengs tråkking for resten.  Og mens jeg tråkker nedover bakken, og prøver å huske ting jeg er skikkelig god på, går sola sakte ned bak åsen.

Jeg hører det kommer en skiløper der nede. Jøss, det var vel i seneste laget for en skitur nå? Tenker jeg. Og i fint driv mot meg kommer Bonden, som har vært ved bilen en tur. Jeg tror et øyeblikk at han kommer for å se om jeg er i orden, siden han spør om det går bra. Ja, helt fint, sier jeg. Jeg skulle bare ta litt bilder.
Syns jeg hørte det dundra litt i snøen, har du ramla?
 –Nei, nei. Det var ei diger furu som slapp snøen her i stad, må ha falt minst et tonn snø av den buska der. Svarer jeg, og børster litt snø av lua. Jeg ser at han har stått lenge nok stille, og han jager videre opp bakken. Han skal rekke den ut en tur til før vi drar hjem.

Jeg hører han suser forbi meg på vei nedover, mens jeg sitter i en liten haug og manner meg opp til resten av nedturen. Den siste bakken er uten svinger, og jeg tar sjansen. Med kroppen i en ubestemmelig brett på midten stopper jeg i bilen, og skituren er over.

Hjemme venter årets siste rester av julemiddagen, og sikkert noe koselig på tv.