Jule-for-beredt

Det er på sin plass med en litt mer detaljert beskrivelse av hvordan enkelte jule-for-bereder seg. Altså, hvordan vi bereder juleforet. I min verden har det alltid vært ribbe, medisterkaker og pølse til jul. Gjerne med knyttneve-vørterøl til, men juleøl og akevitt har dukket opp de senere år som helt greie alternativer. Man blir vel voksen, da.

Pappa med jule-for-bereder-forkleet er et av de fineste minnene jeg har fra barndommens jul. Ingen slo liksom ribba hans, uansett. Selv om han resten av året var heller lam på kjøkkenfronten var han reine Hellstrøm på julaften. Bare blidere. Surkål og rødkål, tyttebær og rosenkål på bordet. Det gamle fatet med gullkant var fylt med medisterkaker, pølse og ribbebiter. Bestefar som røyka en sigarillo mens vi ventet på potetene. Kjøkkenet lå badet i potetdamp og stekos, og langt inni skodda sto det en diger bolle med riskrem klar. Jeg tror nok alle forspiste seg hver eneste julaften. Først på middag, og så kappspising av riskrem. Broren min er sikkert kretsmester i riskrem, jeg tror han spiste sju porsjoner under julemiddagen for fire år siden. Men så har han trent siden han var liten, da. Den gangen var det egentlig viktigst å bli ferdige med middagen så fort som mulig, og så lide seg gjennom at de voksne tok oppvaska før vi kunne se på pakkene. Og nå er det vi som sitter og sitter, og sitter ved bordet. Og prater, spiser, spiser og prater. Og rydder bort absolutt alt. Før noen får røre pakkene. Slekt skahal føhølge slekters gang.

Jeg har etter mange år funnet ut at jeg egentlig ikke er så glad i ribbe. Det er liksom så mye å rydde og fikse på den, av bein og fett og svor, før den kan gapes over. Og det som skal spises er ofte ganske tørt, så de senere åra har jeg styrt mer og mer unna den. Den også. Tidligere har jeg proklamert at jeg ikke spiser den hvite pølsa. Jeg syns rett og slett ikke den smaker så godt, så de få gangene jeg har spist den, har rett og slett vært av høflighet. Nå vil kanskje de som kjenner meg stusse litt over at jeg noensinne spiser av høflighet, siden det kan virke som om jeg mer enn gjerne spiser uansett. Men her har vi altså det velkjente og bekreftende unntaket. Den hvite pølsa tiltaler ingen av sansene mine. Og da sitter jeg igjen med medisterkakene. Som til gjengjeld er fantastisk gode. Om de er laget riktig. Siden riktig for meg er det samme som pappas standard, er det viktig at de er grove, har litt for mye salt og pepper, og at de er litt sånn tørr-sprettball-aktige. Ikke så lett å få tak i, med andre ord. Derfor er jeg overlatt til meg selv, og en god del flaks, når jeg skal gjenskape pappas medisterkaker til jul. For av pappas mange egenskaper, så arvet jeg kanskje evnen til å overse en god oppskrift når jeg ser en. Og da kan det slå begge veier.

I dag tror jeg kanskje jeg fant hemmeligheten. Det er viktig med grov medisterdeig, det har jeg skjønt lenge. Og salt og pepper. Men jeg følte meg litt gæren, så jeg knakk rett og slett ett egg oppi. Og siden jeg var i siget, så helte jeg på med litt revet muskat. Og rørte. Har sett på TV at skjea skal dyppes i kaldt vann, og at den andre handa fikser resten. Vel. Det gikk nok litt i surr der, men omsider var stekepanna full av små kaker med fin stekeskorpe. Og jeg var full av kald og våt medisterdeig. Forventningene til julemiddagen vokste, og det var helt ok med en prøvesmak. Faktisk var det såpass ok at jeg tok en til, for å være sikker på at jeg hadde truffet blink. Og de bittesmå kakene var jo bare til å erte med. Jeg måtte egentlig ha et par ekstra, siden det nå begynte å nærme seg mattid uansett. Og etter hvert som jeg arbeidet meg nedover i haugen med medisterkaker bestemte jeg meg for å se på denne stekinga som en øvelse.

Jeg rekker nok uansett både å kjøpe inn og steke nye til julaften. Og om jeg skulle glemme hvordan jeg gjorde det, så har jeg jo nå skrevet noe som på en god dag kan kalles en oppskrift.

Gledelig Jule-for-beredelse!