Boys will be boys

Når natten venter på å få overta kvelden sitter jeg i en lenestol og kjenner på takknemligheten. Veggene i dette gamle huset hviler, de sukker fornøyd over dagene som har vært, og vet det kommer nye på rad og rekke. -Det er et gammelt hus, må vite.

Takknemligheten min går til høyere makter, de som sørget for at nettopp jeg fikk lov til å være mamma for disse to gutta som nå ligger i hver sin seng og sover. De gutta som småkrangler og storkrangler, som ler av hverandre og som sladrer til mamma. De som sitter foran i bilen annenhver gang og som holder strengt regnskap over tjuvlån av gensere eller sykler.

De samme gutta som glemmer igjen mobilen, jakka og sekken på bussen og som glemmer å vrenge sokkene og legge dem i skittentøyet, men som alltid husker hvilken dag det er utbetaling av månedslønn.

De drømmer nok nå, den ene om motorbrøl og hestekrefter, og den andre om lyden av regnet på en teltduk, eller om en hval det går an å snakke med.

Disse gutta, de gir meg hver eneste dag ny lærdom. Jeg tvinges til å se verden fra en annen vinkel enn den jeg hadde bestemt meg for, når de forklarer hvordan ting henger sammen. I all enkelhet viser de viktigheten og selvfølgeligheten i det å følge sine egne veier. De har blitt påvirket av mange konvensjoner, men heldigvis har ikke alle ytre krav slått dem helt ned enda. Fortsatt er ønsket om å lære sterkere enn skuffelsen over å bli "satt i bås" på skolen. De er velsignet med en nysgjerrighet som kanskje skal hjelpe verden videre når jeg blir gammel og sliten. Deres rettferdighetssans overgår de fleste andre sanser, på godt og vondt. Og de viser meg hver eneste dag at de er medmennesker som faktisk bryr seg om de svakeste.

Sammen, og hver for seg, lærer de meg å orientere meg etter landemerker så jeg ikke skal gå meg vill, å si unnskyld når jeg har vært urettferdig, å snakke fint til vennene deres, å både holde og bryte noen regler, å se ensomme mennesker, å gi komplimenter, å holde avtaler, å megle i krangler, å snakke istedenfor å rope, å gi uttrykk for følelser, å spare penger, å møte fobier, å prøve nye ting...

Samtidig gir de meg en fantastisk følelse av å være betydningsfull, og de viser tillit ved å dele sine innerste tanker med meg. Den tilliten er som kjærtegn.

På dager der dørene smeller hardere og vi både griner og kjefter, de dagene vi helst skulle starta på nytt, er det langt til å sette seg ned og skrive hvor takknemlig jeg er. Derfor passer jeg på å gjøre det i kveld, som akkurat nå ble til natt. Så skal jeg ta vare på det, til dårligere tider.

For selvom disse gutta gir meg en varm streng i hjertet bare ved å være til, hender det jeg trenger en påminnelse om det i hverdagene. -Gutter er nå en gang gutter.