I gamle dager, som jeg endelig kan si med en viss tyngde, var ikke butikkene åpne på søndager.

Da måtte vi, de voksne, selvom jeg var barn den gangen, sørge for at all mat som skulle spises mellom tre på lørdag og ni på mandag var i hus lørdag ettermiddag. Og etter det var toget rett og slett gått.

Jeg skal ikke mimre over det og si at alt var bedre før, den gangen vi skar brødet sjøl, hjemme på fjøla. Jeg skal heller ikke mase om at vi er bortskjemte som kan lage bernaise når vi måtte ønske, eller at vi ikke trenger å være redd for å ha bare èn dorull igjen på lørdag.

Og jeg skal hvertfall ikke begynne på godteri-biten, med stjernepose, bruspulver, monsterfizz eller ekte dundersalt for ti øre. Det gidder jeg ikke. Da vil jeg jo framstå som en gamling, som fikk Donaldbrus med spikerhull i korken hver lørdag.

I dag morges oppdaget at det var tomt for brød i fryseren, og at det var søndag.

Jeg la en plan for dagen: Besøke venninne som jeg må kjøre bil for å komme til. Da blir det ikke som å kjøre enkomstærend til butikken, finne brød, legge det i brødkutteren, ta det med til kassen der det sitter en helgevakt, betale, kjøre hjem igjen og redde dagen. Det blir mer som et besøk hos en venninne med bonusordning på vei hjem. Det ville være to fluer i en smekk, -brød og sirkus til folket, og jeg ville få kaffe samtidig.

Nå er det bare sånn med meg, at venninnebesøket var så koselig og fullt av skravling og opplevelser og latter, at jeg faktisk kjørte rett hjem etterpå.. Og pengene skranglet i askebegeret hele veien hjem, som for å minne meg på hva det var jeg skulle på veien.. Den søndagsåpne butikken med helgevakta sto klar, helt fånyttes. Jeg kom hjem, uten brød.

Så med en varm strøm i hjertet kjenner jeg hvor deilig det er å ha søndag ettermiddag med lunkent vann, gjær og mel, rutete kjøkkenhåndkle og god tid. Vi har vært på vaffelbesøk og gått tur i regnet, og til kveldsmat er det hjemmebakt brødskiver med rørte jordbær.