Tabata!!!

SuperUnni og jeg rakk treninga med god margin i går.
I motsetning til forrige gang, der vi kom inn på to hjul under oppvarminga.

Altså.
Treninga begynner sju, på Åssiden i Drammen. Jeg burde kunne rekke det.
Jeg var tross alt ferdig med morgenens malejobb før klokka var tolv, og skulle bare gjøre litt Hagegyngearbeid og lage middag til Gutta Krutt.

Og det gikk bra, lenge.
Jeg skulle ha med et veldig viktig papir nedover, og kjøre oppom mamma med, før trening. Hun hadde ringt meg tre ganger, fordi hun kjenner meg, for å minne meg på å ta det med. Jeg følte meg som verdens flinkeste da jeg la det i bilen allerede i firetiden. Klappet og klart.

Siden jeg hadde så god tid, satt jeg meg i stua sammen med minsten min. Han så på noe spillegreier på Youtube, og jeg hekla.
Det er fort gjort å glemme bort tiden når man gjør noe så vanvittig interessant som å hekle ruter.
For å dvele ved detaljene, kan jeg fortelle at det er viktig å avslutte en runde før man legger fra seg arbeidet. I hvert fall er det sånn for meg. Og så er det moro å staret på en ny, for å se hvordan det blir. Og da må jeg jo fullføre den før jeg gir meg, osv.

Klokka gikk, og jeg burde ringt UnniPunni for å si hun måtte være klar litt før. Turen oppom Fjell tar jo litt ekstra tid. Men det er så vanskelig å ringe mens jeg hekler. Så..

Da jeg omsider kom meg i bilen, så jeg at bensinlampa lyste. Regnet raskt ut at den ville holde akkurat ned til Drammen, om jeg hadde medvind. OG det har jeg som regel.
UnniPunni ble slengt inn i fart, og vi tok straka vegen.
Mamma fikk papirene sine, og alt var i skjønneste orden. Vi tok sjansen på å vente med å fylle til etter trening, siden vi lå litt etter skjema.

Og om du skulle lure på stedssansen min når du fortsetter å lese, vil jeg presisere at det handler om hva du holder fokus på. For meg denne mandagen var det ikke snakk om hvor jeg skulle, men hvor langt jeg kom med den bittelille reservetanken.

Så da vi kom ned til rundkjøringen, tenkte jeg at det var viktig å kjøre tunnelen, for å komme ut ved Åssiden, det ville absolutt være raskest.

Og det hadde jeg helt rett i.
Godt ute, i andre enden, kom jeg altså på at jeg hadde kjørt Strømsåstunnelen, istedenfor Bragernestunnelen. Det var ganske frustrerende å se Mjøndalen åpenbare seg under oss, se bensinlampa være i ferd med å slukne av utmattelse, og se klokka minne oss på at vi ikke hadde tid til å fylle bensin.

UnniPunni  prøvde seg med en "kanskje vi skal trene hjemme i kveld?" -for å lette litt på trøkket.
Men det var ikke aktuelt.
Vi trener hardere, morsommere og bedre sammen med den derre gærne Tabata-gjengen.

Så vi lot bilen trille mesteparten av tiden, tok nedover mot Drammen i Mjøndalen, og lot bilen gå på godvilje og bensingassen ned til Berskog.
De hadde startet oppvarmingen, men vi hadde jo allerede ganske høy puls, så vi glei rett inn, for å si det sånn.