Skrekken kommer

Derrrr.

Nå kjenner jeg nervene. Trodde ikke de skulle få tak på meg.
Men akkurat nå kunne jeg tenke meg å droppe hele revyen.
Krype under teppet (ikke pleddet, men stueteppet foran sofaen) og bli der til søndag.
Med lapp på døra om at vi har en farlig epidemi, og at det er livsfarlig å komme på innsiden.
Så kan revyen gå sin gang uten meg, og om hundre år er alt glemt.

De sier dette er vanlig. Og at det går over.
De sier så mye rart.

Borge ringte, han skjønte at ikke alt var på stell.
Det hjalp.
I de fem minuttene vi snakket.
Så hjalp det ikke lenger.

Men jeg vet
at jeg kommer til å gå på scenen i kveld.
At det er dette vi har øvd for siden januar.
Og at sannsynligheten for at jeg faller om og dør er relativt liten.

I teaterverdenen er det visstnok bare bra om jeg skulle finne på å brekke et bein,
så et lite fall uten døden til følge...
Det bør jeg tåle.