Jammershortsen. - Enda et truseinnlegg?

Jeg har vanligvis lett for det med ord.
Det kommer av seg sjøl, både i tide og utide.
Men denne lørdagen opplevde jeg noe som jeg fortsatt har vanskelig for å beskrive.
Uansett hvilke ord jeg leter fram, blir de litt veike.

Det jeg skal fortelle nå, kan virke fullstendig irrelevant. Men om du orker å følge blir det mer relevant utover kvelden:
Jeg kjøpte meg et nytt undertøysett til helgen. Jadda. Et lekkert, grått sett. I overmot fordi jeg endelig hadde funnet en BH som ikke liknet på frimerker i snøre, tok jeg med meg tilhørende truse og plystret lett i kassa. Dette skulle bli en bra kveld, ja.
Med tanke på den opphaipa filmen om gråfarger og undertøy, lå jeg godt an til å få rollen som Mrs Grey i kveldens storfilm.
Sånn.
Grunnen til at jeg forteller om dette, er at det kan hjelpe meg til å fortelle om Katzenjammer.

Jeg har ønsket meg konsert med Katzenjammer. Lenge.
Kapteinen har visst om det. Vi skulle i bursdag denne lørdagen, og jeg må innrømme at jeg har sukket litt over at vi ikke kom på konsert.
Men jeg har tenkt at muligheten kommer tilbake en annen gang.
Så jeg pynta meg for bursdag og gledet meg over å kunne feire svigers.
Det ville jo bli en hyggelig kveld uansett.

Utfordringa lå i at den trusa som så ganske lekker ut i posen (I POSEN!) ga seg til å hånle av meg da jeg dro den opp over hoftene. Jeg dytta litt av magen inn under den ene blonda, men det hjalp ikke på andre siden. Lekkert.
Om jeg sto helt stille med armene opp og dro magen godt inni ryggraden, syns det nesten ikke at trusa var i minste laget.
Kaptein ville se.
Han er partisk, men godtok det glatt. -Helt innafor!
Så jeg var i ferd med å tenke at det var greit å ha den på, og sendte ham ut av badet igjen.
Og da jeg bøyde meg for å ta opp kjolen som lå klar på gulvet, rulla trusa ned under bulken.
Ikke greit.
Ikke i det hele tatt.

Så da ble det mitt aller lengste skjørt. Med min aller største, mest utvaskete bommulstruse i størrelse gravid under. Og et håp om at Kaptein hadde bedre hukommelse enn syn når natta kom.

Vel.
Det viste seg at Mannen med det store hjertet hadde kjøpt Katzenjammerbilletter i all hemmelighet, og han viste de fram da vi var på vei. Vi skulle ikke i bursdag likevel.
Jeg var stum!

Og, av alle vanvittige opplevelser jeg har hatt..
Vi kom da dørene åpnet, og fikk verdens beste galleriplass! Ja visst var det ståplasser, og vi kunne ikke gå derfra selv om bandet ikke kom på scenen før halvannen time senere. For overalt sto det folk og siklet på plassene våre. Men Kaptein Blikk skaffet oss noe å drikke, og så sto vi der og kjente forventningene bygge seg opp i lokalet.

Jeg hadde kledd meg særs godt, med raggsokker nedi skaistøvlettene og juksepels på kåpa. Og varmen steg sammen med forventninger og stemning.

Det er omtrent her det begynner å bli relevant å snakke om undertøyet igjen.
For å stå stille og svette oppover, og det viser seg at alle.. Eller nesten alle plaggene på kroppen er av kunstfiber..
Da er det godt at i det minste ett plagg er av gammel, myk bomull.
All svette landet i linninga på denne digre trusa, som trakk til seg som en svamp.
Jeg tok av meg raggsokkene og la dem inni ermene på kåpa som hang over rekkverket foran meg. Jeg åpnet skaistøvlettene så de lå og slang rundt mine trampende ben. Hadde jeg kunnet ville jeg tatt av skjørtet også. Men lot det for skams skyld være på.
Det eneste plagget jeg var glad jeg hadde på denne kvelden, var den digre, gamle bommulsshortsen fra svunnen tid. Fordi den fungerte som et svettebånd rundt midjen og lårene.

Katzenjammer er gærne!
Den som ikke lar seg rive med under en av deres konserter, kan muligens være døv, blind eller lam. Aller helst alle tre.
Jeg hadde lyst til å hoppe, skrike, danse, juble, riste, jodle. Og jeg gjorde omtrent det.
Jeg innrømmer glatt at jeg hadde skyhøye forventninger før konserten.
Og jeg ble blåst rett i bakken!
Med våte ringer under øynene, under armene og bak knærne, og med håret i våte tjafser rundt hodet kom jeg på hvordan det var å være på skikkelig trøkkonsert!
Vi dro hjem med salige smil, sus i øra og litt ekstra hjertebank.
Og ingen av oss la merke til hva jeg hadde under da vi vel hjemme igjen segnet om.

Den digre trusa som egentlig var kasteklar, legges pent bort etter vask og har heretter navnet Jammershortsen.