Sprettrompe Back on Track

I går kveld, mens jeg satt rompa mi god og flat ved den nyrydda kjøkkenbenken min, ringte Marianne fra Fit Club. Pokker. Jeg så lenge på displayet i håp om at hun ville tro jeg hadde mista mobilen eller fått nytt nummer. Prøvde å stirre den i senk.

Men så var det en stemme i meg som syns det var for galt.
Selv om jeg visste at hun kom til å gi jernet for å få meg tilbake i treningsform.
Vel, tilbake i... To ting: Jeg var aldri i skikkelig form, og jeg har ikke liggi bare på latsida i mellomtiden. Det har jo hendt jeg har snudd meg rundt.

Så jeg svarte. Og det gikk som det måtte gå. Marianne har en egen måte å overbevise meg på. Det er vel ikke helt ufortjent at hun har blitt leder og inspirator. Innen samtalen var over hadde jeg lovet å komme på trening i dag. Og da var det rett over i angreposisjon. Angre-posisjon. Jeg begynte å angre med en gang jeg hadde lagt på, og det fortsatte jeg med utover natta. Det har fulgt meg hele dagen på jobb i dag, og da jeg kom hjem kjefta jeg lenge og intenst på gutta, sånn for å få ut noe av frustrasjonen over at jeg ikke klarer å si nei til Marianne.

Jeg innrømmer glatt at det er bra for meg. Men det er mye som hadde vært bra for meg. En tur til Syden med kjæresten, for eksempel. Eller trippel lønn. For å nevne noe.
Men den virkelige grunnen til at jeg valgte å dra på trening igjen, sånn uten filter, er at det er så hyggelig når folk sier de savner meg!
Ja da, jeg er nok litt lettkjøpt.
Men det endte i alle fall med at jeg troppet opp i dag med joggesko i posen og optimisme i blikket.
Min spreke tenåringssønn var med, men han satt seg oppe for å se på.
Jeg skulle nok vise ham at muttern er i bedre form enn han aner.

Lite ante jeg.
Jeg som vanligvis sikler og gisper under en 20:10 tabata-økt, kjente bronkiene vrenge seg under dagens 25:10.
Ja. Jeg vet at fem sekunder ikke er så lenge.
Men om du har prøvd tabata, kan det tenkes du aner en viss gjenkjennelse her.
Når de i tillegg valgte å kjøre hver øvelse to ganger etter hverandre. Istedenfor en av hver.
Vel. Jeg tror ikke akkurat tenåringen der oppe var dødsimponert, der han ristet litt på hodet mens jeg jobbet meg gjennom burpees. Han prøvde å gjøre hoppetegn til meg. Jeg oppfattet at han ga tommel opp.

Svimmel og på randen til oppkast sjaket jeg opp trappa etterpå for å få litt skryt og en restitusjonsdrikk. Og der oppe ventet tenåringen med dommen.
Han la vekt på alle ordene da han snakket:
Du. Må. Trene. Spenst, Mamma.
Du ser litt ut som en sekk med poteter når du prøver å hoppe.

Han har tatt på seg jobben, og jeg har i oppgave å hoppe opp trappa, med samla bein, uten å holde i rekkverket. Det så ikke så vanskelig ut. Så jeg prøvde litt. Han tok meg med en gang. -Hei, du kan ikke ta pauser, du må hoppe videre i samme hoppet.
Jeg hoppet, og klarte tre trinn.
Han hoppet ikke akkurat etter Wirkola der han hoppet etterpå.
Han hoppet også tre trinn.
Av gangen.

Det irriterte meg grenseløst, for det betyr at det er fysisk mulig.
I mellomtiden skal jeg konsentrere meg om å klare å GÅ de trappene opp og ned de neste to dagene.
Så får vi se, etter det.