Takk for maten, Deres Majestet.

Mett og trøtt ligger jeg mer enn jeg sitter i sofaen. Pleddet er enda mykere enn lyden av vifta som holder stua varm. Scroller Twitter, for man gjør liksom det, om man skal henge med.

Vel, egentlig har man WordPress også, om man er virkelig i slaget og henger med de store. Men det er en ferdig debattert sak. Jeg måtte til IT Helpdesk med arbeidspc'n min i dag, fordi jeg klarte å pådra meg en trojaner i jakten på delingsmerke til facebook i nattetimene. Så noe WordPress blir ikke aktuelt. 

Men altså.

Tilbake til stappmettslappheten som var utgangspunktet.

Jeg har vanskelig for å finne ord for hvordan jeg følte meg da jeg forsto at de som sulter, og som må be andre om mat, kan fengsles for det. Og at de som hjelper dem også kan fengsles for det.

Jeg ble faktisk litt kvalm.

Over min bakoverlente trøtthet fordi jeg har spist mer enn jeg behøvde, fordi det var så godt.

Og over tanken på at vi her i Norge har problemer med å straffe overgripere og voldsutøvere, men at vi kan fengsle folk som prøver å hjelpe andre!

Det er bare et forslag til høring.

Jeg vet det.

Men jeg skammer meg. 

For på en eller annen måte skal jo landets ledelse være representativt for folket.

Da hjelper det lite om jeg stemte noe helt annet ved valget.

Jeg er en av folket som nå skal ha et forslag til høring om 

å fengsle de som vil hjelpe andre.

Jeg pleier ikke å bruke bloggen min til å ytre meninger om hverken dette eller hint.

Men tanken presset seg fram, så da fikk den noen spaltecentimeter.

Og takk for det.