Om du våkner med feber og føler deg litt pjusk, er det fullt beredskap i alle retninger.
Mamma, kan du hente? Mamma, jeg er tørst.. Mamma, jeg fryser. Kan du skru av eller på lyset mitt?
Og mammaer gjør.
Og henter, lager, slukker, åpner, brer, steller og pusler.
Så en dag våkner mamma med feber. Og sår hals. Og en dryppekran fra ellers helt tett nese.
Mamma har på clogs og morgenkåpe, sitter i trappa og prøver å tenke ut hvor det mirakelpulveret mot influensa er lagret. Og nyser. Øynene er blodskutte og skuldrene er godt på vei opp mot øra.
Tenåringene ser rart på henne, men aner en mulighet til å slippe å gå de ti minuttene til skolen.
-Du er jo hjemme likevel. Det tar deg bare fem minutter å kjøre opp.
Etter et blodskutt blikk av drapskaliber ombestemmer de seg og tar gåturen likevel.
Mamma legger seg igjen, og våkner ikke skikkelig før ett. På dagen. Da er tunga stor og tørr, akkurat som halsen, og hodet verker som om det skulle vært århundrets fest i går. Ser seg fortumlet rundt, finner ingen tomme vinglass eller flasker. Og skjønner sakte at moroa har uteblitt. Her går vi rett over på hangover'n.
Kvart over to kommer førstemann hjem. Og syns det er rart at ikke mamma kan fikse litt å spise, Hun er jo likevel hjemme. Tre kommer nestemann, med akkurat samme mening som den første.
Heldigvis er de utstyrt med ører som virker, og lærer fort. Så de lager sin egen mat før de starter på leksene.
Men de slutter ikke å se mulighetene i at mamma er tilgjengelig.
Jeg må hente skia mine hos pappa, gidder du å hente dem? Kan du kjøre meg til trening? Setter du på en pizza mens jeg dusjer?
Og mamma glefser og biter tilbake.
På sånne dager tenker mamma at
det hadde vært godt å vært tenåring.
Tenk så deilig om alt i verden hadde dreid seg rundt mammas ve og vel.
Bare i dag?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Legg gjerne igjen en hilsen til Hagegynga her. Jeg er glad for alle kommentarer og tilbakemeldinger