Å reise i Hundreårslag med familien Kork

Er du sikker på at du rekker dette, Jane?

Klokka er snart halv fem, og vi skal være der sju.

Ja da, dette ordner jeg lett.

Nå har jeg jo filmen og bildene klare. Skal bare sette det sammen og skrive teksten, så er gaven i boks. Og så må jeg dusje og finne ut hva jeg skal ha på meg.

Kaptein Kork lurer nok litt.

Men han motsier meg ikke, jeg er altfor konsentrert til at han når inn uansett.

Han bare sørger for å gjøre ferdig sin del. Å hente den første passasjeren vår.

Da de tuter utenfor er jeg nesten ferdig. Jeg har nesten dusja, nesten ferdigstilt gavefilmtalen og nesten funnet støvlettene mine. Så det er fem minutters forsinkelse. Omtrent.
På vei til Hokksund for å hente de to andre passasjerene ser vi at det blir for tøft å rekke fram i tide, så vi sender vertskapet en sms. Siika quatte, komme sna.

Passasjerene fra Hokksund er veldig klare, og turen går mot høyden. Vi skal helt opp til Hoensvannet. Vi sitter og roper til hverandre, siden eksosanlegget ligger igjen hjemme. Og ler litt av at vi alltid pleier å kjøre min bittelille bil når vi skal på tur. Fem voksne i en '93 Corsa på fri eksos.

Ved avgiftsplassen går Kaptein Kork ut for å betale, og mens han prøver å tyde bilskiltet mot fulltlysene ser jeg at temperaturmåleren er faretruende nær å sprenge.
-Du må fylle vann, det koker!
Hæ?
Jeg vrir om nøkkelen, det blir ørens lyd. Kaptein hører på meg med bekymret mine. Og finner fram vannflaska fra bagasjen. Åpner radiatorlokket akkurat så sakte man skal og fyller til flaska er tom. Han er like bekymret. Det var visst ikke mye til hjelp.

Vi må snu.
Ned til Kiwi og kjøpe en boks med kanel, og så videre ned til Yx for å kjøpe frostvæske.
Ny sms til vertskapet. Bilen koker, vi må fikse og tette med kanel. Kommer så fort vi kan.
Fordelen med at dette tar sin tid, er at jeg blir helt fiks ferdig med alt som skal gjøres ferdig på filmen, så gaven er i alle fall i boks.

Med tett og mett radiator tar vi fatt på bakkene igjen. Alle fem tenker gode tanker for at kanelen holder. Og et kvarter senere er vi på plass. Tre kvarter etter alle de andre.
Vi ser dem gjennom vinduene, de sitter pent til bords. Vi lager leven der vi prøver å få opp feil dør, klarer til slutt å komme oss inn noe som viser seg å være kjøkkeninngangen, og avbryter midt i vertens velkomsttale. Det er så dårlig mobildekning der oppe at våre sms ikke hadde nådd fram.
Men vi ble hjertelig mottatt likevel. Det virket ikke en gang som de var spesielt sjokkerte over hvor sent vi kom.

Festen var supertrivelig, med mye god underholdning, både musikalsk og umusikalsk.
Verten satte stor pris på vår film, med innslag fra selveste Ronni le Tekrø.
Og sånn rett før vi skulle hjem tikket våre sms inn, med beskjed om at vi kom litt senere.
Vi tok det igjen med å være de desidert siste som dro hjem.
Som vi pleier.

Denne teksten fikk verten å lese opp mens stumfilmen rullet i bakgrunnen:

1.       Kjære folk. Siden jeg var redd ingen skulle si noe om meg i kveld, har jeg forberedt min egen lille kortfilm for dere.

2.       De fleste her kjenner meg og vet jeg er skikkelig god på data. Selv om jeg sverger til Microsoft var dette min umiddelbare reaksjon da jeg fikk sitte ved en MAC første gang.

3.       Hver sommer jobber jeg svart, som maler. Det foregår for det meste om kveldene, og jeg er ikke dyr. Som regel holder det med ei brødskive og en pils.

4.       Alle har sine glansdager. Jeg føler at mine var på sitt høyeste rundt femtenårsalderen. Jeg har aldri kommet over hvor mange komplimenter jeg fikk for konfirmasjonsdressen min, så den har stasplass i klesskapet. Men jevne mellomrom tar jeg den ut og prøver den, og dessverre var den litt trang sist jeg brukte den, i 1999. Da fikk jeg arrangert en fest hvor alle måtte ha på seg åttitallsklær, sånn at jeg kunne vise fram den jeg egentlig er, innerst inne. Det er litt sårt å tenke på at det ikke lenger er mulig å lage permanentkrøll i håret mitt, men dressen har jeg i hvert fall enda! Den har motivert meg til å begynne å trene, og tre ganger i uka jogger jeg til jeg får blodsmak i munnen. –Skal se den passer til søttende mai?

5.       Det årlige møljelaget hos Henning og Marte er en glimrende mulighet for meg til å vise mine
gitartriks. Det står alltids noen og synger ved siden av. Men showet er det jeg som sørger for. Disse syngedamene har ingen forståelse av hvor tøft det egentlig er å være blodgitarist. Og som regel synger de surt og skylder på meg. Jeg bare smiler og later som ingenting.

6.       Jeg kunne vist dere bilder hele kvelden, men skal gi andre muligheten til å si noen rosende ord, både om Ida og meg selv. Og da har jeg rosinen i pølsa klar.
Jeg har på mine eldre dager nytt en tilværelse som stalker. Jeg bruker mesteparten av dagene mine hengende rundt på Toten, i håp om å få et glimt av min store helt. Nettene bruker jeg til å komme på gode ideer for å oppnå kontakt. Det er derfor jeg noen ganger er litt trøtt på jobb. I anledningen min 45-års dag fant jeg en gyllen mulighet, og la meg i sovepose utenfor StudioStudio for å be om en oppmerksomhet til bursdagen min.
Etter noen timers kamp, med kloremerker og politieskorte hjem, fikk jeg grini meg til denne lille biten.
De ekstra observante vil kanskje oppdage at beltet fortsatt henger litt løst her...
Kos dere, alle som en, den kosta meg blod, slit, tårer, selvrespekt og en god slump med penger.