Kjøkkenbenken ser lyset

Jeg har en ganske fin benkeplate på kjøkkenet.

Hvit. Og lang. Lang nok til både matlaging, måltider og lagring.

I dag har jeg brukt mange timer på sistnevnte. Lagringa.

Jeg har rydda meg lagvis nedover, - det er merkelig hvor mye som kan stables inne i det ene hjørnet.

Det starter med en ren, hvit benkeplate.

Og så er det en dag jeg ikke rekker å åpne posten med en gang, og legger den oppå de bladene jeg skal lese en dag. I morgen, kanskje. 

Og før jeg vet ordet av det, er tårnet faretruende høyt og ødelegger utsikten fra kjøkkenvinduet like ved. Når en av de virkelig tunge fluene begynner å surre i vinduskarmen utgjør vingeslagene en fare for ras, og det er på tide med våronn på benken.

Jeg nøler litt nå, kjenner jeg.

Men jeg skal altså dele mine benkefunn med den som gidder å lese så langt.

I tillegg til regningene, som til sammen kom på en halv månedslønn inkludert purringer, har jeg sortert resten. Og lovet meg selv dyrt og hellig at dette er siste gangen. Nå er alt lagt klart for å suges ut av kontoen så fort lønninga smetter inn i morgen tidlig. Og alt er satt inn i permer. Med skilleark og nummerering. 

Det er et strengt skille mellom privat og Ordbobler. Heldigvis for Ordboblene.

Jeg fant bilderammene som mamma skulle få til jul, med bilder av Gutta Krutt. Og jeg fant takkekortene fra konfirmasjon (i juni!) Fy Skam!

Jeg fant også igjen de to mikrofonene jeg har lett etter, en juleduk på rull, en sparegris, en pynteku, et garnnøste, forskjellige saker jeg har tenkt på som inspirasjon til artikler. Og den nye blyantpennen med supertykk tupp.

Det er mulig eldstemann blir glad,for jeg fant innleggene til skihjelmen hans. Ikke mindre enn TO bokmanus (ingen av dem var Hagegyngemanus), en pakke papirlommetørklær og en lommekniv. I tillegg til rosemiddel, lader til iPhone, et gammelt hotellnøkkelkort og en engangsmaske for munn-til-munnblåsing.

Ja. Jeg ser det sjøl.

Det var derfor jeg nølte.

Det er bare så himla fort gjort at ting hoper seg opp, når jeg ikke tar tak i det med en eneste gang!

Og ved å innrømme det for hele verden, legger jeg et press på meg. Sånn at jeg ved en senere anledning kan fortelle at Nu går alt så meget bedre..

Og fram til da

... Skal jeg holde min benk ren og klar.

Velg Tre Oppgaver

vi er tre som bor her... TRE!

ren klesvask, post og ladere.. soon to be rydda vekk.

skal ta det etterpå

*ber om forsvinningsnummer*

herfra til oppvaskmaskin = dørstokkmila

noen har leita etter noe, helt klart.

Jeg tenkte jeg skulle legge ut en sånn fredagsbildeserie, der alle får se hvordan vi møter Helga. 

En skikkelig "Hjemme hos"-reportasje fra trio'n i åtter'n på Kopperud.

Jeg valgte å ikke legge ut noe fra noen av soverommene, for, Hei, jeg har da en viss skam i livet.

Det passer fint å klage over mine tenåringer, slik som mange tenåringsforeldre har lov til å gjøre. 

Å.. Hadde de bare rydda opp etter selg selv, hadde de satt inn i oppvaskmaskin, kunne de satt skoa sine på plass, hva om de kunne lagt klærne sine på rommet sitt, i skap og skuffer... Eller tømt søpla.

Jeg har en som velger å legge alt han har tatt i rett fra seg, enten på gulvet, i trappa eller på kjøkkenbenken. For ham er det egentlig det samme hvor det havner, så lenge det ikke er på rett plass. Jeg har funnet brukte fotballsokker på kjøkkenbenken sammen med en åpen drikkeflaske, alle husets ladere ei ei tugge foran bokhylla, flere luer under sofaen, og fjernkontrollene er det ikke alltid jeg finner i det hele tatt.

Og jeg har en annen som stort sett har med seg en eller to venner hjem daglig for å spise litt, siden vi har et fantastisk bra grilltoastjern. Som forøvrig ikke er selvrensende.

Men det våkne øye vil kunne studere disse bildene nøye, og finne ut at jeg bør gå ut av glasshuset mitt før jeg begynner å kaste rundt meg med stein. For de skoa som står mest i veien tilhører meg. Ingen av gutta bruker ballerinasko i str 37.. Kaffekoppene på benken sier seg sjøl, siden gutta ikke drikker kaffe. De åpne skapdørene på kjøkkenet handler om at jeg skulle finne noen tupperwaregreier i full fart, og derfor ligger det plastlokk på gulvet og isbitformer på komfyren. Den store kniven på benken brukte jeg til å kutte opp en sjokolade til meg og mitt besøk, og klesvaska og posten... Sukk...

Trøsten var å gå ned i stua og ta en titt der. For det store bordet var vasket rent etter forrige måltid. Av eldstemann. Det var noe han måtte gjøre for å få lov til å gå ut med vennene sine i dag. Mens jeg tok meg en dusj.

"Og du må vaske skikkelig, for jeg kommer og sjekker det etterpå, bare så du vet det!"

Mine gutter har fått plikter. De har en del saker de SKAL gjøre i huset, for å kunne bruke mobiltelefon eller miljøkort. Jeg har lesset på med velmente oppgaver, for at de skal skjønne hvor mye det faktisk koster å holde dem med alt de ønsker seg i tillegg til det de trenger. Det skal kjennes, det skal koste litt for dem også. Og jeg får lettet litt av byrden min.

Det var tanken.

Sannheten er at de har så mange oppgaver at det går i surr for dem. Og jeg kommer hjem fra jobben med lavt blodsukker og høyt stressnivå og oppdager at de ikke har gjort halvparten av det de skulle.

Det går i spinn for meg, og jeg kjefter meg hes og fortvilt på gutter som nå har begynt å venne seg til den høye, sinte stemmen, så de ikke tar det helt alvorlig. Det gjør ikke saken særlig bedre, eksplosjonsfaren er til å ta og føle på. 

Men i dag har jeg lært noe nytt. 

Allison har vært hos meg for å få hjelp til å skrive til websiden hennes. Og hun hadde prøvd et eksperiment med sin tenåringsdatter. Det er noe som heter "Pick Three Issues" og er fra ei dame ved navn Cloe Madanes. Det går ut på at ungdom har trøbbel med å fylle alle kravene som stilles til dem over hele fjøla. Men at de er i stand til å følge opp tre krav fra foreldrene, så sant de er overkommelige. 

Det viste seg at eksperimentet hadde slått til skikkelig bra hjemme hos Allison, siden en del av presset forsvant. Da følte datteren mestring, siden de få tingene hun skulle følge opp var overkommelige. Og det igjen førte til at hun nå, uoppfordret rydder, vasker og shiner rommet sitt omtrent hver tredje dag. Hallo?

Heldigvis fortalte Allison at to av de tre dagene ser det fortsatt ut som et katastrofeområde der inne, med sminkesaker, skittentøy, matrester og skolesaker i en salig blanding. Men hun legger seg ikke opp i det, fordi det ikke er en av de tre punktene datteren faktisk skal følge opp. De tre punktene er det eneste hun skal minnes på, og de eneste kravene fra de voksne hjemme.

Hmm. Jeg lurte litt på om det var mulig, det virker egentlig for godt til å være sant. Og jeg har egentlig ikke en eneste celle som har lyst til å ta fra minstemann oppgaven med å tømme og fylle oppvaskmaskinen. Jeg mener faktisk at det er et visst minstekrav. Men om jeg skulle kunne konsentrere meg om de tre aller viktigste punktene, var oppvaska nødt til å vike plassen. 

Jeg kom fram til at jeg skulle prøve, siden Allison foreslo det. Tross alt er hun en av de aller klokeste jeg kjenner.

Så da minstemann kom hjem i stad, og jeg sa at vi måtte snakke litt sammen, svei det litt i alle mine sanser. Men jeg fullførte, og han fikk med seg, med åpen munn, at han heretter kun hadde tre ting å konsentrere seg om, og at jeg ikke hadde lov å kjefte for noe annet. Ingen plikter utover de tre.

Han er nok fortsatt litt i sjokk, men jeg skal se i morgen, hvordan det går. 

Eldstemann er ikke hjemme nå, men jeg skal ta samme praten med han.

Hvis det går som planlagt skal da visstnok begge to mestre oppgavene sine så godt, at de blir motivert til å gjøre mer enn jeg forventer av dem.

Vel, i mellomtiden tar jeg klesvask, oppvask, post og søppel alene. Som før altså, bare uten kjeftingen i forkant fordi det egentlig var en av guttas jobb. 

Jeg sitter med en følelse av å bli lurt her, men det gjenstår å se..

To be continued..