Firkløvermiddag

Telefonen ringer på kjøkkenet, det er rett før middag og jeg er sulten og stressa med aggressivt blodsukkernivå. Jeg er selvsagt så effektiv at jeg har skaffet meg bluetooth, så jeg skal nok få snakket med de som ringer så fort jeg finner den. Jeg ser ikke hvem det er, men det er sikkert noen jeg kjenner, for det er et vanlig mobilnummer i displayet. Ok, bluetoothen er lokalisert, mobilen ringer enda. Bare jeg får festa den dingsen på øret før de legger på i andre enden. Det er lettere sagt enn gjort, for ørene mine er små og stive av brusk, det er ikke bare-bare å brette de rundt en sånn øregreie. Jeg kommer borti et eller annet mens jeg holder på, og plutselig hører jeg støy i andre enden.
Støy i andre enden. Du vet hva det betyr?
-Hallo!
Pokkers luringer, nå har de begynt med nummervisning for at jeg skal svare telefonen når de ringer meg.
De skjønte at det ikke var lønnsomt å ringe med skjulte nummer om de skulle få noe som helst ut av ettermiddagstimene på jobb.
Så da den superhyggelige jenta i andre enden spør etter Jane Wennesen svarer jeg relativt kort tilbake med å rette på uttalen i etternavnet mitt. Like blid forteller hun meg navnet sitt og at hun ringer for å tilby meg et helt nytt servise fra Firkløveren. Blodsukkeret mitt spiller ikke akkurat på sjarmen, kjenner jeg.
-Nei takk, jeg har ikke lyst på nytt servise, jeg.
Og jeg har ikke lyst på det om det er gratis heller.
Nei, jeg ønsker ikke å få noe som helst gratis, ellers takk.
Ok, jeg må spørre deg. Er det valgfritt?
Ja, da velger jeg det bort, jeg. Tusen takk for samtalen, og ha en fin kveld.

Ikke ett sekund tenker jeg på at jeg høres ut som en av de gretne, gamle gubbene jeg bare har sett på TV. Jeg er bare lykkelig over å bli kvitt henne for å kunne gå løs på middagen.

Og den middagen vil jeg gjerne nevne i forbifarten, at den var særdeles vellykka. Jeg hadde tint torskefilet, som selvsagt var uten både skinn og bein. Og jeg hadde ris. En halv pose med thai wokblanding var akkurat passe til meg, for gutta er etter eget utsagn allergiske mot sånt. Torsken ble stekt i smør i panna med sitronpepper og salt, og da alt var lagt på tallerken helte jeg over litt sushi-soyasaus.

Dette kosta meg tilnærma ingen energi å få til, og smaken var en høy premie for liten innsats. Så her jeg sitter nå, mett og fornøyd med meg selv, sniker det seg på et snev av dårlig samvittighet fordi jeg var så kort og avvisende mot firkløverjenta i stad.
For alt jeg vet var det ikke lenge til hun skulle spise heller, og hun var også stressa og sulten. Og i tillegg måtte hun anstrenge seg for å være hyggelig mot sånne som meg.

Nei, du kan si mye rart om alle yrker.
Til og med læreryrket.
Men jeg vet at uansett om jeg må vurdere skriveoppgaver på nattestid eller forberede undervisning i helgene, så er det alltid noen som har det verre enn meg. De må faktisk ringe meg og tilby ting jeg ikke trenger, rett før middag.