Redselen for Mannen med Ljåen.

Å stå ved siden av nære venner som får livets skrekk, eller det vi velger å ikke si: Dødens skrekk.
Det gjør at livet viser seg fra nye sider. Igjen.

Da vi var tenåringer var vi udødelige. Det eneste som kunne ramme oss, var ulykker. En gang imellom skjedde det grusomme ulykker fordi noen av oss hadde for stor fart. Det satte støkker i alle rundt, og en stund etter kjørte vi alle forsiktig og tok vare på hverandre.
Vi kunne ikke forestille oss at noe skulle ramme oss innenfra.

Selvsagt gir tiden oss erfaringer. Vi er syke og friske, opplever sorg og depresjoner. Blir kjent med både fysiske og psykiske lidelser og meningsløse tap. Jeg er heldigvis ikke unntatt fra disse erfaringene. Jeg har mistet, men jeg har også fått. Om jeg skal holde opptelling på de som har dødd fra meg må jeg sannsynligvis bruke begge henda. Og enkelte tap har etterlatt seg dype arr.

Men de som kjenner meg vet at jeg til gjengjeld setter pris på livet, og at jeg tar for meg med apetitt nok for flere! Jeg har liksom laget meg en livsfilosofi om at livet ikke skal rekke å gå forbi meg uten at jeg er med. At toget mitt kan komme når som helst, så det er best å ta i litt mens jeg kan.

Når en av mine aller kjæreste fant en klump i puppen i forrige uke, var det akkurat som om livet stoppet opp ett øyeblikk. Alle tankene som raste rundt i hodet, tanker jeg ikke har ellers. Tanker om barn og framtid, om nåtiden og min egen egoistiske skrekk over å kanskje skulle miste enda en av mine mennesker. Disse tankene blandet seg med overbevisning om at det selvsagt kom til å gå bra. At prøvene ville vise at her var det ingenting å være redd for. At kvinner finner klumper i puppene sine hele tiden, og at over nitti prosent viser seg å være ufarlige. Jeg holdt pusten og sendte varme tanker fordi jeg tenkte det ville hjelpe.

Jeg vet også at det er andre i kretsen min som i disse dager går med hjertet i halsen for en av sine kjæreste, og at de sannsynligvis har tankeras, - av optimisme og fortvilelse som sliter dem ut.
Jeg sender varme tanker dit også, krysser fingrene og satser på at legestanden i dag er dyktig nok til å fikse de som trenger det.

Nå viste det seg, i går, at puppeklumpen faktisk VAR helt ufarlig! Og at jeg kan slippe ut pusten, for denne gang. Vi sitter igjen med skrekken. Og takknemligheten. Kanskje vi velger å ikke krangle med ungene den neste uka, og kanskje vi bærer noe for en kollega.. Kanskje vi tar den telefonen vi hadde tenkt på lenge, og kanskje vi gir mammaen vår en klem denne uka. Vi er rørt av livet og døden, og det gjør at vi kjenner oss enda mer i live.

Hvem av oss som kjenner på skrekken neste gang er umulig å forutse.