Noen ganger er det ålreit...

Andre ganger kan hun bli innhentet av den store hjertvrideren,
den som får kvalmen til å sette seg på vent i halsen.
Det er virkeligheten som banker i veggen, så malinga flakker av.
Harde, brå og kalde knakk
som ikke minner om hverken milde pust eller strykende hender.
Og hun spør seg selv hvem hun egentlig prøver å lure.
Hva er vitsen med denne maskeraden?
Ville det ikke vært bedre å rive plasteret av enn å løfte litt og litt..
Fingrene er kalde og stive, de ønsker å gi hverandre varme, hendene.
Så hun gnir dem mot hverandre.
Håndflatene svir, og de er likevel iskalde.
Det er ingenting der.
Bare denne isende svien.