Mot i brystet, vett i pannen

Å holde hodet kaldt og hjertet varmt.
Det virker lettere enn det er.
Når jeg i tillegg skal holde ryggen rak og blikket høyt begynner det å bli vanskelig å ikke miste gangsynet.

For det første: Å holde hodet kaldt, det er avhengig av praktisk, logisk og fornuftig sans. Helst alle de tre samtidig, kombinert med fravær av begjær, frykt, spontanitet, romantikk eller sinne. Det er viktig å gå uten lue, det sier seg sjøl, men da blir det fort øreverk.

For det andre: Å holde hjertet varmt gjør jeg best ved å ha det godt plassert inne i kroppen, beskytta mot kulde og fare. Da går jeg ikke rundt med det dinglende utenpå kroppen i den kalde vinterlufta. Det er best å slå floke så ingen varme går tapt. Og ellers ha armene i kors for å beskytte hjertet.

Og med de to første på plass kan det bli svært vanskelig å holde ryggen rak. For med øreverk hever gjerne skuldrene seg litt, og det kalde hodet kan legge seg på skakke. Om jeg samtidig da skal slå floke for å varme hjertet, da blir det neimen ikke lett å holde ryggen rak. Så, for det tredje er ryggen gjerne langt fra rak.

Sist og minst handler det om å holde blikket. Blikket møter gjerne blikk som varmer hjertet. Men haken er at hodet gjerne blir like fort varmt som hjertet er, og da er jeg jo like langt. Med kokende hode og bankende hjerte blir det gjerne tatt avgjørelser som gir konsekvenser av ulike slag. Nei, hold ikke blikket.
Holder jeg derimot blikket høyt, for å fokusere på et mål langt der framme, er det neimen ikke lett å få med seg små hull og stein i veien, og det er fort gjort å gå på trynet.

Så i forsøket på å holde hodet kaldt, hjertet varmt, ryggen rak og blikket høyt blir jeg en slags Quasimodo, med krum rygg, øreverk og stivt blikk som tumler meg fram over stokk og stein.

Men til gjengjeld skal jeg ha for innsatsen.