Gutta Krutt som hverdagsmuser?

Det er tomt for bloggord. Jeg har ingenting å dele.
Om jeg tenker etter, har gutta vært på ferie omtrent like lenge som det har vært tørke i Hagegynga.
Jeg gikk inn i en boble da de dro, og i morgen kommer de hjem igjen.
Da skal vi på ferie til Vestlandet, med tilhenger og sykler.

Jeg kan prøve å oppsummere noe av ferien så langt.
Det har blitt noen turer til Hyttenurket, men ikke så mange eller så lange som tidligere.
Jeg har vært ved sjøen, både med og uten gutta. Og en dag kom til og med selveste Bonden for å spise lunsjen sin.
Jeg har per nå badet i sjøen, i Skogsvann, i elva (det var bare vassing, og som et resultat av at jeg måtte ut av båten) og i basseng. Så da har jeg kryssa av for bading på sommerferieskjemaet mitt.
Jeg har vært på Operataket, gatelangs og i Slottsparken. Jeg har vandret elvelangs og jeg har hatt piknik på Hovedøya. Så jeg kan krysse av for slendrianturisme.
Jeg har kjøpt inn en kasse med jordbær som forhåpentligvis skal bli syltetøy i morgen. I fjor brukte jeg for mye pulver i forhold til bær (kan ha spist noen kurver mens jeg rensa), så syltetøyet satt fast i boksen sin. I år har jeg tenkt lenger, og regner med at det problemet er løst.
Jeg har vært på Blaafarveværket med gode, gamle venner, spist pannekaker, sett utstilling og dyr. Og jeg har vært på besøk hos venner og familie.
Og jeg har skrevet en del. Noe bra, men også en del søppel. Rart med det.
Ingenting som havnet i bloggen uansett.
Men i morgen kommer som sagt Gutta Krutt tilbake igjen.
Og da skulle det ikke forundre meg om jeg finner tilbake inspirasjonen til å fortelle om livet fra Hagegynga.

Sommerjobb

Med håret i en diger vifte oppover bak meg tasser jeg bort for å finne kaffekoppen min. Det er kaldt på beina, så jeg stikker dem ned i skoa til minstemann. Flate, jeg må dra på åra, siden minstemann har større sko enn meg! Det blir pulverkaffe, for mye styr med å dra fram trakteren nå. Skal jo ikke være hjemme i dag likevel.
Denne uka har jeg satt av til å tømme loft og kjeller oppe i huset der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Jeg starta fryktelig brått i går, før åtte om morgenen. Vekte mamma og smørte brødskiver til oss. Og så gikk liksom lufta ut av meg litt over åtte. Jeg hadde tatt med gitaren, noe som kan virke klønete om ting skal bli gjort. Og det var det.
Men det var jo koselig med litt musikk da, om ikke annet. Og så måtte jeg en tur til Hokksund, og så en tur i butikken. Og så var det viktige saker inne i verkstedet. Og så kom kusina mi på besøk med to hunder. Og lillebror. OG brått var vi sultne igjen, og jeg måtte bort å hente mat. Og så gikk dagen. Og kvelden.

Vel hjemme satt Bonden og minsten med en Grandis og så på TV. Jeg hadde lovet meg sjøl å komme meg i seng til normal tid, og tok verdens lengste, varme dusj for å treffe søvnpunktet.
Så da ble det å legge seg med vått hår. Noe som i og for seg er ganske greit i det du legger deg.
Det er hundre ganger mer interessant å finne fram i kråkereiret når morgenen kommer.
Jeg fikk det ikke til, så i dag har jeg ei diger klype til å samle tankene i. Slipper jeg den vil jeg sannsynligvis ha trøbbel med å komme inn døråpningen oppe hos mamma etterpå.

Jeg skal få gjort mer nytte i dag enn jeg greide i går. Nå er det to containere på plass oppe i gården, de venter på å fylles med mange tiårs samling av ulik karakter. Kler på meg brytertrøye, olabukse og crocs, skal jo tross alt sjaue litt. Tømmer kaffen og hiver meg i bilen.
Ha en fin dag.

Mølen

Med begge skoa under vann er det ikke håp om å holde seg tørr på beina lenger.
Jeg skjønner ikke hva som fikk meg til å tro at jeg skulle klare å gå helt ned i vannkanten
- uten å havne midt i ei bølge som slo innover rullesteinene.
Men fristelsen ble for stor.
Nå står joggeskoa opp etter veggen på badet, for der er det varmekabler.
Og i morgen skal jeg tilbake. Ut på tuppen av Mølen og kjenne havet.
Så de joggeskoa kommer sannsynligvis ikke til å tørke denne ferien.
De er ganske gode å gå i når de er kliss våte også.

Livet i et nøtteskall, fortalt som en sannhet om våte joggesko.

Hjertevarme

I dag har hjertet mitt banket seg stort og varmt, for mange av de menneskene som fyller livet mitt.

Et par vemodige slag er slått for to nydelige kolleger som flytta ut av teamrommet i dag. Å se dem pakke ned sakene sine og tømme plassene var litt som en lekkasje i dekket. Lufta siver sakte men sikkert ut, før det blir helt flatt... Fru Lea har passet på meg gjennom hele skoleåret, og Bodil har inspirert meg på flere måter. Det har vært så fint å dele hverdagene med dem, og jeg hadde en liten klump i halsen da de bar ut bokstabler og hullmaskiner. 

Ja da, jeg vet jo at de bare er i rommet ved siden av, men det er noe med samholdet som vokser fram i sånne team. Og hjerter som åpner seg.

Og senere i kveld fikk jeg være med på en veldig viktig avgjørelse i livet til noen av mine aller kjæreste mennesker. De har hver sin interesse i samme sak, og kom til enighet på en måte jeg har dyp respekt for. Å være tett på noen som står ved et veiskille får meg til å se ting i nye perspektiv, jeg er takknemlig for at jeg får være der. De får meg til å føle meg viktig, og om jeg skal være helt ærlig er det en kongefølelse. 

Fjortisen har egentlig flytta ut for sommeren. Han brukte tid på å rydde lillestabburet og legge inn madrasser og sengetøy. Han hosta nok litt mens han holdt på, og klødde seg en del på halsen. Men la seg med glede. Det var nattaklem og "Det går bra, mamma, jeg lover".

Men nærmere halv tolv åpna ytterdøra seg, og inn kom en som nesten ikke klarte å puste. Med hosting og utslett ble det allergimedisin og dusj, nytt sengetøy og vanlig seng på rommet sitt..

Likevel er han optimistisk og sier det blir bedre når han bare får støvsugd og vaska der i morra. Det er sikkert bare støvet. 

Han begynner å bli voksen, er nesten like høy som meg (-Ja, jeg VET at det ikke skal så mye til..) og han er villig til å vaske og støvsuge. 

Det er sikkert mange grunner til å sutre, men akkurat i kveld kommer jeg ikke på noen.

Å lage seg morrabrød..

En klar fordel med å påta seg altfor mye arbeid, er at man får sjansen til å gjøre ting man ellers ikke pleier.
Som for eksempel i dag.
Jeg raste hjem fra jobb, brågrilla noen pølser for ikke å sulte ihjel og satte meg til å rette oppgaver sammen med en kollega. Så langt ganske likt en helt vanlig dag, bortsett fra dette med kollegaen. Det finnes faktisk mennesker som har både lyst og kompetanse til å hjelpe, og skuruhasett, jeg kjenner en sånn!
Jeg ville selvsagt benytte tiden med den gode hjelper, og la derfor andre gjøremål pent til side.
Som for eksempel de(n) daglige Bunnpristuren(e).

Akkurat i dag var nok ikke det selveste sjakktrekket. For hvis jeg hadde tenkt meg om, ville jeg husket at brødet var tomt i dag morges. Det var såvidt poden fikk frokost, og i fryseren lå det bare hvitløksbaguetter, kjøtt og frosne grønnsaker.
Jeg kunne såklart fått Bonden til å kjøre over. Men først måtte jeg jo komme på det.

Da min kollega dro halv ti, kom jeg på det.  Bunnpris hadde pakka sammen for natta, og poden måtte steke seg hvitløksbaguetter til kveldsmat. Jeg klødde meg i hodet. Stakkars Bonden. Han spiser ikke hvitløk om han slipper, så jeg kom på at jeg skulle bake brød. Og alle hjerter gledet seg. En stund.

For etter å ha blandet alt melet var var det ikke gjær å finne i noen av kjøkkenskapene. Det eneste jeg fant av interesse var små svarte maurlik. Men det er en helt annen sak.
Nød lærer naken kvinne å spinne, og jeg klarte å huske at Kiwi stenger elleve.
Men som en siste krampe henta jeg en stol for å lete litt mer nøye bakenfor salt og innenfor allehånde.
Og innerst, øverst sto det jammen ei pakke med tørrgjær!

Så jeg fikk blanda min brøddeig, og jeg fikk retta ferdig oppgavene som lå i dagens bunke.
Jeg hadde nok glemt hvor lang tid det egentlig tar fra mel, vann og gjær blandes i en bolle, til det ligger nystekte brød på benken.
Men til gjengjeld fikk jeg god tid til å undersøke om Bondens innkjøp av Simsalabim mot maur hadde virket.

Nå kan det tenkes at maur sover om natta. Men om det skulle vise seg at de jobber på skift, tror jeg jammen han har lykkes i første angrepet. For den ene stakkaren som svimer rundt på kjøkkenbenken nå ser ikke veldig målbevisst og klar ut. Og ikke er det mye fest i én enkelt maur, heller.

Uansett sitter jeg nå, midt på natten og venter på nystekte brød. Nesten som de ekte bakerne. Jeg har drukket mine kopper med kaffe, og kroppen kunne hatt godt av ei brødskive til å døyve koffeinen med. Som alle oppegående damer vet jeg at man ikke skal spise etter et visst klokkeslett. Men det må da ha en sammenheng med når man i så fall legger seg til å sove?
Ei skive med smør og sirup har vel aldri skada noen.
Bare tanken får meg langt tilbake, til den gangen mamma bakte brød etter leggetid for unger. Da jeg hylte og grein meg til å få stå opp, fordi jeg "SULTA IHJEL!!!" Selvsagt hadde jeg spist kveldsmat før jeg køya. Men det er lite som får magen til å skrike så høyt, som nystekte brød med brun skorpe..

Om Bonden ikke sover for hardt kan det jo tenkes han kommer ned snart, for jeg tror nok han la seg sulten i kveld. Og hvis ikke, så har han i hvert fall morrabrød når han står opp!

Alt avhenger av persektivet!

De flykter vilt. Inn i sprekker, over kanter. De løper alt de små bena er gode for. Berge seg den som kan!
På sin ville flukt kravler de over og rundt livløse venner og familie. Tar seg ikke tid til å stoppe opp. Det er ingen tid å miste.

Jeg står på vent, med fingertuppene klare. Så fort jeg ser en liten svart jævel presser jeg fingeren mot den, og sjekker at den ikke rører seg før jeg knuser en ny. De små svarte likene tørker jeg lett av på skinka mi, og rister kjolen etterpå. Gulvet er fullt av små, svarte prikker. Og kjøkkenbenken. Kanskje femti lik på kjøkkenbenken i dag.
Jeg kjenner tilfredsstillelsen øker for hver gang jeg moser en av dem. Ikke en eneste tanke går til de millioner av etterlatte som vil sitte igjen. Sultne, slitne, redde, men ikke ensomme i sorgen. Rettsvesenet i maurtua ville nok hatt ett og annet på meg, om jeg skal være ærlig. Særdeles skjerpende omstendigheter er det at jeg triumferer i det øyeblikket jeg ser ut til å vinne slaget.
Men jeg vinner ingen ting.
De bare gjemmer seg til jeg finner andre ting jeg må gjøre. Og da jeg snur meg for å se etter, fem minutter senere, er det fortsatt en liten svart motorvei fra vinduet og bortover kjøkkenbenken min. Like ivrige, flittige og irriterende sprader de rundt som om ingen nettopp hadde revet vekk deres aller nærmeste.
Som om ingenting hadde skjedd.
De eier ikke skam.
En skulle nesten tro de mente de har rett til å være her!
Men jeg har kraftigere skyts enn dem, og jeg har fordelen av å ha oversiktsbildet.
Der var den jaggu en som rørte seg, etter at jeg hadde tørket den av fingeren og sluppet den ned på gulvet! Stortærne brukes effektivt som kvalitetssikring av min massakre.
Avhengig av perspektivet, kan jeg ses på som en kaldblodig massemorder. Enhver sukkermaur med vettet sånn noenlunde på plass bør kjenne litt på det nå.

Jeg har fått tips om kanel. Det virker ikke. Så vet du det.
Noen har også sagt at salt hjelper. Det gjør det ikke.
Jeg prøvde likegodt pepper også. Ikke det heller.

I morgen skal Bonden kjøpe med seg noe Simsalabim hjem fra jobben.
Det bør han huske. Og det bør virke.
For jeg er redd disse små svarte krypa finner ut hvor jeg sover, og så bruker natta på å ta hevn.

Jaggu bra jeg har så mye papirarbeid å gjøre, for da slipper jeg å være redd for å sove om nettene. Jeg har da nok å drive med til å holde meg våken.

Pike, vin(pølse) og sang

Psssjjht.

Lyden av blikket som knekker av er startskuddet på resten av kvelden.
Dagens rettekvote er unnagjort. Nå lover jeg meg selv å ikke se i den retningen før jeg står opp imorgen.
Veden som har ligget lagret ved en furustamme har jaggu blitt tørr, og bålet mitt er et fabelaktig selskap.

Jeg kan ikke skrive mye, siden det er begrenset med strøm og dekning her. Men jeg syns det var nødvendig å dele hvordan vannet har gått fra glitrende gull til rosa, og hvordan det lager klukkelyder som balsam for ei eksamensstressa sjel. Tenke seg til, at så fort jeg var ferdig med egne eksamener, så meldte jeg meg frivillig(!) som sensor til norsk skriftlig eksamen! Det er nødt til å være noe galt i koblinga mi.
Men uansett er  i kveld en sånn kveld som kommer til å henge igjen når jeg sitter på gamlisen med strikkajakke og bare bildehukommelsen til å underholde meg med.

Jeg lukter myggspray, og det er helt greit. Det ligger et saueskinn på benken som Bonden har laga til meg, og jeg fryser ikke. Joa, det er nordavind. Og den er kjølig, for all del. Men jeg har plassert meg sør for bålet, ganske tett på. Så det biter ikke på meg i kveld. Nå tenkte jeg å ta meg en tur inn i hytta for å hente dittarn og en ny premieboks. Jeg har en rødvinspølse som passer til premien.
Skal se det blir pike, vin og sang i kveld.