Takk for følget, så langt

Jeg har oppgradert Hagegyngas nettsted.

Her er linken:

janeshagegynge.ordbobler.no

Jeg skal også få en abonnementsordning der, som her.
Bare jeg finner ut av hvordan jeg plasserer den.

Gi meg gjerne tilbakemeldinger på den nye bloggen, det skal visstnok være lett å kommentere der.

Bærjeger kan ta reller

Feriefølelsen.
Den bør bare innfinne seg, for tiden er knapp, og den skal fylle opp etter et helt år med lengsler.

Det rare er at vi kan kjøpe turer til Syden, og ligge i båthavner med måkeskrik og rekeskall, drikke vin på brygga, lese blanke ukeblader, klatre i høye fjell og løpe gjennom verdenskjente parker.

Feriefølelsen ligger kanskje i å nå disse i sommer?

Og likevel, om vi skal være ærlige, lar gjerne den opprinnelige feriefølelsen vente på seg.

Ønsker vi oss ikke egentlig barndommens langsomme skrubbsårdager, når vi lengter etter ferien?
Følelsen av tid som står stille. Myggstikk som klør.
Saltvann i nesa, eller blåbærblå tenner? Lukta av varm, tørr furu, eller av meterhøyt, saftig ugress i enga?

Jeg har funnet min løsning.

Legg spesielt merke til knebeskytterne

Jeg går på jakt, og jeg går på søk etter ville bringebær og tamme kantareller.
Eller blåbær. Det er egentlig ett fett hva jeg sanker, bare jeg kan komme hjem med noe.
Spenning får jeg i massevis, om jeg går for bringebæra. De er jo klin gærne og har bosatt seg i bratte skråninger, mellom brennesle og tistel der de står og peker nese til meg. De smaker rett og slett for godt til å ignoreres.

For å lage det litt ekstra utfordrende valgte jeg i dag å bruke en kort sommerkjole. Det er jo så fint å se kjolen svaie i solbrisen. Men jeg er fortsatt såpass redd for orm at jeg måtte bruke fjellstøvlene og raggsokker til. Dette er hva jeg kaller et praktisk og lekkert antrekk.
(Om du ikke kjenner meg fra før, så håper jeg du forstår at mine tips om antrekk IKKE er ment for etterfølgelse. Det er bare sånn det blir noen ganger)
Pappas gamle bærpeller fikk være med på turen. Det fikk også soppkniv, børste og kurv. I tillegg til et uvisst antall brukte bærkurver og to bærbøtter med lokk.
Jeg skal ha for optimismen.

tistel så langt det ene øyet kan se..

..og kamille så langt det andre ser

Jeg kjørte bil et stykke og kjempet meg videre til fots.
Om du syns komfortsona er veldig tydelig, og du trenger å kjenne at du lever, vil jeg anbefale å prøve en tur i bringebærkjerret med kort kjole. Det som ikke skrapet og stakk, kilte på unevnelige steder.
Og plantene rundt bringebæra vokste meg langt over hodet. Flere steder forsvant bakken plutselig under meg, uten forvarsel. Med så tett vegetasjon er det ikke godt å si hvor skråninger går over til å bli bratte heng. Og da blir det en skikkelig cliffhanger, før det er mulig å komme seg opp igjen.

Men jeg fikk bonus for strevet i dag. Ikke bare fylte jeg kurv på kurv med bringebær, men jeg fant også et av kantarellstedene mine, og der hadde jammen regnværet gjort jobben sin. Det glitret i gull, og jeg fikk en liten kurv med kantareller i tillegg.
Så på kjøkkenet i kveld har det blitt rørt bringebær og putta i fryseren, og jeg har stekt kantareller.
Ferien er i boks.

Kantarellene bobler av ren sommerglede i panna

Har du glemt hvordan det var å være bitteliten og gå innimellom høysommerens vanvittige vekster?
Hvordan du kjente insekter krabbet i nakken og strå stakk deg i låret?
Jeg kjente skikkelig på det i dag.
Og skal jeg være ærlig, kjenner jeg det ganske godt enda, selv klokka to om natta.
For brennesle er brennesle, og tistel er tistel.
Og bringebær har faktisk torner, de også. De er bare ikke så lange.
Og her jeg sitter, oppskrapet og lekker, kjenner jeg den gode, gamle feriefølelsen over hele kroppen.

Jeg har nemlig brukt all min oppmerksomhet -i flere timer- på å lete fram godsaker og sørge for å få de med meg hjem. Ingen regninger, ingen samtaler, ingen avtaler som må holdes, ingen bukser som er for trange eller unger som skal kjøres et sted. De ville uansett ikke fått svar, for mobilen lå igjen i bilen mens jeg var dypt konsentrert i et buskas like ved.
Jeg dro ikke nesa hjemover før sulten ropte og skrek i magen min.

Leter DU etter feriefølelsen?
God tur!

Rover Streetwise Problems

Bilbyttefase.

Jeg har nok vært i flere av dem den siste tiden.

Altså.

Det er ikke mye galt med SuperCorsa'n, i utgangspunktet var det en bra bil.

Men disse bilene har lett for å skrante etter en stund hos meg.

Og nå har den lille Opelen vært i mitt eie i nærmere tre år. Den bærer preg av det.

Om du har fulgt Hagegynga en stund, vet du sikkert at det er fri eksos og ikke mulig med ørens lyd i baksetene. Seksåringen får sitt eget hørselvern med innebygd radio når vi skal kjøre langt.

Og det er steinsprut i frontruta, noe som i og for seg ikke er min feil. Men ei ny rute koster det samme som en '93 Corsa. Så da er vi like langt. I tillegg blir den lett for varm i bakker eller kø, det lukter svakt av kanel fra radiatoren og det hender oljelampa viser seg fra sin lyse side. Etter at nabogutten hjalp meg med hjulskift i vår har bilen dratt godt mot høyre, og rattet gir en god håndmassasje ved lengre kjøreturer. Det rister og durer i henda.

Og har du fulgt Hagegynga enda lenger vet du at dette er historien som på en eller annen måte gjentar seg. 

Bilen, som skigar'n, kankje vara evig veitu.

Så her står jeg igjen. Tanken om å gå opp i de voksnes rekker, og skaffe meg en ny bil, sånn ordentlig og dyr og flott bil... Den tanken kommer stadig oftere nå.

Jeg har vært på Toyota i Hokksund. Lånte med meg en Yaris hjem. 

Jeg har vært på Bertel O Steen, prøvekjørte en Peugeot 208.

Og jeg har fått regnet ut hva det vil koste meg hver eneste måned å betale en ny bil...

Jeg som er vant til å bruke maks seks tusen kroner i året på bil. Jeg skal liksom venne meg til å bruke over seksti tusen kroner istedenfor. Hvert eneste år, i sju år.

Og det er om ingenting går i stykker.

I kveld kjørte jeg forbi en bil med lapp i bakruta. "selges med alle sine utfordringer for 5900"

Noe i meg våknet.

Jeg banket på og spurte om vi kunne snakke sammen. Hvilke utfordringer er det snakk om?

Og han fortalte..

Det var som å komme hjem.

Bilen er ikke mulig å få tak i lenger, for de er ute av produksjon. Det er fem av den i Norge, så med litt flaks kan man finne deler til en Civic som passer. Tror det var Civic han sa.. For understellet var visst noe sånt.

Denne bilen er av merke Rover StreetWise. Skikkelig kurant altså.

Motoren starter og går, bremsene og sånne sikkerhetsgreier virker. Den er EU-godkjent en stund til.

Men det elektriske var et kaos av en annen verden.

Sentrallåsen virker ikke lenger, og når døra låses med nøkkelen gir bilen fra seg et lite tut.

Om man ønsker å høre på musikk, fett anlegg, må man sette inn sikringen. Og den må tas ut etterpå, ellers står den og trekker strøm, og bilen trenger da starthjelp.

Det er visst noe med releene, og selgeren hadde rett og slett gitt opp å få det til å stemme.

Så rompevarmeren virker bare når varselblinken står på.

Skjønner du at jeg følte det var en kobling eller?

Jeg var i ferd med å bla opp der og da. Men hadde heldigvis ikke penger. 

For jeg har blitt akkurat voksen nok til å måtte tenke meg om to ganger, kjenner jeg.

Vil jeg gå enda en runde med et sjarmtroll av en bil?

Har jeg lyst til å satse varmeapparatet på at blinklysene skal virke?

Synd jeg det er greit å ta bilen på trillen eller med startkabler, igjen?

For det vil jo skje. Det er bare et spørsmål om tid.

Nei. Jeg dro hjem, åpnet finn.no og lette fram alle halvvrakene som er til salgs der nå.

Og kom fram til at jeg har fortsatt noen måneder til jeg må gi fra meg Corsa'n til EU-dommen.

Kanskje jeg rekker å spare meg opp noen kroner før den tid, så jeg har en slags egenkapital.

Skal se det blir voksenbil på meg en dag.

Det blir i hvert fall ikke en Rover med det første.

Da jeg googlet navnet var det første alternativet som kom opp: Rover streetwise problems.

Det gynger i knærne mine

Kaptein Blikk og jeg har vært på de tusen sjøers hav, på bøljan blå, i samme båt, på gyngende grunn, i åpent farvann og dratt te sjøss.

Kjærestetur med soveposer og kjølebag, solbriller, cashewnøtter, godvilje og feriedager.

Vi følger en helt spesiell tidsregning, han og jeg. Den går ut på at vi kunne tenke oss å dra ut på morgenen, og først sitter i båten godt etter middagstider. Det er bare sånn det blir. Ingen å skylde på, ingen av oss i hvert fall.
Siden snekka har en toppfart på 7 knop, regner vi ikke så lange etapper per dag. Vi innså tidlig at den første dagen ville få oss til Holmsbu, og siktet oss godt inn.

På tur ut, rett uti Drammensfjorden så Kapteinen noe som lå og duppa i vannskorpa. Det viste seg å være en kabelsnelle av tre. Han mente den ikke burde ligge i vannet, fordi en hurtigbåt kunne kræsje i den.

Jeg er jo alltid snusfornuftig.
Så jeg mente at den var for tung til å ha ombord i båten, og at det ville være farlig å prøve. Jeg mente båten ville kantre, og at vi heller skulle ringe båtpolitiet.
Men Kaptein Blikk er den staeste mannen jeg kjenner. Og denne kvelden var han kanskje også den sterkeste mannen jeg kjenner. For han lempa og sleit, og plutselig hadde vi båten full av en stor, rund ting.

Visst er snekka stor og romslig, på en måte. Men det er grenser for hva man får plass til på gulvet (heter det gulvet på båt?) bak motorkassa.
Så med litt godvilje kunne vi bruke det som bord, og heller bruke sittebenkene til å gå på. For på gulvet var det ikke mange ledige centimetere.

Vi ankom gjestehavna i Holmsbu litt før halv ti på kvelden, og var skrubbsultne. Vi klarte, fordi vi har en del flaks, å få den siste gjesteplassen, og vi rakk akkurat å bestille middag før kjøkkenet stengte.

Oppi handlenettet jeg hadde pakket klærne mine var det to kjoler, seks singleter, fire truser, badetøy, en bukse og tre par sokker. Legg merke til at det ikke står noen ting om genser eller jakke der. Joa, jeg hadde med en skaugenser, type hjemmestrikka med kvisthull og sjarm. Men alle som har vært i Holmsbu en sommerkveld vet bedre enn å dukke opp med noe sånt på seg.

Så Kaptein Blikk fikk god anledning til å vise seg som den gentleman han er. Med armen rundt meg
fikset han pledd og terassevarmer, og jeg kunne sitte med min tynne kjole og se vakker ut.
Jeg hadde til og med på meg mascara og parfyme.

Natta i båt bød egentlig på litt utfordringer. Vi tenkte det egentlig ikke var nødvendig å rydde unna inne i det lille rommet, så vi la oss på hver vår benk ute i båten.
Ingen av oss sov noe særlig den natta. Kapteinens sovepose var for trang og min pute var et bretta pledd. Men vi skal ha for forsøket.

Med poser under øynene og ømme ledd og muskler gikk vi heller løs på neste dag.
Da fikk vi leid sykler i havna, og tok oss en tur inn på eldgamle trakter.
Rødtangen Camping lå der, akkurat som den gjorde for noen og tjue år siden. Vi syklet ned til stranda, og la oss litt på de varme svaberga. Det var nesten bedre å ligge der enn på benkene i båten.

Tenk at vi var her for nesten tretti år siden. Som tenåringer hang vi i samme vennegjeng, med alt som følger med. Lite visste vi den gangen, om at vi skulle ligge her nå, som kjærester.
Vi sykla også nedom brygga, og så at det gamle Rødtangen Bad var borte. Brent. Det var bare gjerdet som sto igjen.
Litt trist. Men sånn er det jo. Ting er ting, og ting blir innimellom borte. Vi hadde mange artige historier fra stedet, det får holde.

Jeg så flere små hus jeg forelsket meg i.
Tydelige små drømmefrø la seg til å spire inni meg.
Jeg har lært meg å gi drømmefrø litt vann i ny og ne, for man vet aldri.

Den andre natta var bedre. Vi rydda plass inne i rommet under dekk, og la benkemadrassene der. Med soveposene oppå oss istedenfor rundt oss hadde vi en tilnærmet god natts søvn.
Men dag tre var kald og vindfull. Det ble litt sånn glaning på kunst og kunst og kunst, og jeg så et lite hus til salgs.
Vi fant ut at det lureste var å dra oppover igjen.

Utpå blåste det skikkelig opp, og det var helt ok å holde seg fast i ripa.
Det var et par ganger utenfor Jerdal, at bølgene bakfra nesten tok oss igjen og ville legge seg innpå båten. Men Kaptein Blikk styrte skuta med øyne i nakken og henda på roret.
Og før vi var i Drammen var det egentlig ganske rolig igjen.

Den fantastiske kabelsnella vi fant i fjorden står nå stolt på kjøkkenverandaen min, som bord til krydderurter, blomkarse og ringblomst. Jeg liker å si at Kapteinen henta det bordet i fjorden til meg.
Men vi vet jo hvordan det egentlig henger sammen.

OM Å LA FLUA LANDE.. -Og myggen stikke.

Jeg lar blikket vandre sakte uten mål og mening. Det lander selvsagt på bekkeglitteret like ved meg. Lyden er balsam, vannet triller lykkepiller over de små steinene. Goretexen skulle hatt en runde med impregnering, men sola skinner så godt og varmer de våte tærne inni støvlene.

Det er bare å trekke pusten helt ned i dypet av magen. Jeg fyller lungene til de nesten sprekker, og registrerer samtidig nok knott i munnhulen til neste måltid. Kaptein Blikk ser bort mot meg, og jeg sender et salig smil tilbake. Med knottlik og gress mellom tenna er jeg sannsynligvis den lekreste dama han kommer til å se i dag. Og det er greit. Seksåringen har oppdaget en øyenstikker som ligger på ryggen. Alles oppmerksomhet holder seg der en stund.

Vi har sett lavskriker, hule trestammer og moltekart. Og vi har plumpa i vannet, blitt kilt med myrull og strå, og vi har spist niste med syltetøy. Et øyeblikk fulgte vi en humle på sin blomst-til-blomst-runde, mens sola stekte oss på ryggen. Da er det kort vei mellom hjerter og smil.

Seksåringen har lært seg hvordan han kan tenne bål til vinteren ved å finne tørrgran og bjørkenever. Og han har studert omtrent tjue typer lav og mose, derav både trollskjegg og alvebeger. Det er lett å forstå hvordan de norske folkeeventyrene ble tryllet frem i skumringen, den gang vi ikke hadde Youtube eller Instagram til å sørge for underholdningen. Jeg kjenner små og store fortellinger dukke opp i fantasien. Noen egner seg for barn, andre ikke. Omtrent som Youtube, altså. Bare uavhengig av strøm og nettilgang.

Det er foreløpig for tidlig å finne noe modent her oppe. Blåbæra er grønn, molta er rød og tyttebæra er blomst. Men det lover godt. Vi skal ha for at vi har tatt med både bærbøtter og den gamle, lysegrønne bærpelleren etter pappa. Blant alle barndomsminner jeg har, og alle saker og ting jeg har arvet etter pappa, er nok den bærpelleren av de kjæreste. 

Nei vel, så var han ikke en friluftsmann med samekniv og kajakk. Han hadde hustelt, fiskestang og teppeposer, campingstol og trekkspell, og vi sov på oppblåsbare gummimadrasser. Men han pelte bær, og han fikk fisk. Han satte seg ikke over en liggende trestamme når det var den tida på dagen, men han bygget en utedo så fluene skulle få et sted å sitte, under tak, når det regnet.

Og han lot flua lande. Han hadde da saktens tid til det. Rundt teltet lå det en liten røykstripe. Det var myggspiralen og Rødmixen. På campingbordet sto det kaffe med sukkerbiter på dagtid, og en øl eller dram sånn litt utpå. Noen ville kanskje trodd trekkspellet skremte vekk myggen. Men myggen er sosiale vesener, og passer på å sette seg der folk har det trivelig. Om du hører riktig godt etter, får du kanskje også med deg at myggen gjerne synger med. Den er en slags ultrasopran, og synger for det meste mmmmiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiii. Når den stopper for å ta seg en pause klapper folk, og sånn er det med den saken.

Jeg kan en hemmelighet om sommerferiedager. Og jeg deler den gjerne. Hemmeligheten er å kjenne at du har tid til å la myggen stikke deg. Og så bruke noen dager på å klø litt på det. Til det svir.

God ferie!

Toyota'n te Mormor!

Gutta Krutt og jeg har vært på ferie. En bitteliten uke på egenhånd i Mammas Toyota.
Tanken var nok å ta SuperCorsa'n. Rett og slett kjøre den så langt vi kom, og så ta flyet hjem.
Men min eldste sønn har et og annet fornuftig gen i seg (han begynner å likne mer og mer på sin far), så han nektet å være med på en sånn runde.
- Husk at du skal komme deg til og fra jobben etter ferien mamma. Hva skal du kjøre med da, om Opelen står igjen i et annet land?

Han hadde et poeng, rørleggersønnen. Så vi godsnakka vel og lenge med Mamma, og fikk til slutt lov til å låne hennes Toyota. Hvis jeg kunne love å .. nei, nå husker jeg ikke hva det var jeg skulle love igjen. Låse bilen? Jeg tenkte det kunne være det, så jeg låste bilen. Hele tiden.
Parkere med håndbrekk? Jeg gjorde det. Enda så flatt det var overalt der vi parkerte, både i Sverige og i Danmark.
Og så skulle jeg IKKE røre mobilen min mens jeg kjørte. Og det gjorde jeg ikke. Jeg hadde jo privatsekretær og kartleser til å fikse sånne ting.
- Jeg tror vi var innafor, hele veien, Mamma.

Se nøye på bildene, og du vil finne et blåaktig bevis på at vi hadde første natta i telt.

Eller. Natt og natt. Klokka var 03.42 da vi endelig lå inne i teltet og kunne ta dette bildet. Så, vi hadde en morgen i telt. Som ble avsluttet av stekende sol og startende trailere, etter en tre-fire timer.
Eldstemann var ikke akkurat imponert over planleggingen, da han skjønte at ingen rom var å oppdrive så sent. Uansett hvor vi kjørte, enten det var sånn eller slik, var det fullt eller stengt.

Og. Telt og telt. De som hadde brukt teltet forrige gang hadde glemt å surre inn de trådene som henger overalt for å feste teltet til bakken når det blåser som verst.. Så det tok ei stund før vi klarte å gjenkjenne tugga til å være et telt. Og enda tre kvarter å få løsnet trådene. Og da fant vi ut hvor mange plugger som egentlig manglet.. Eldstemann var nok en gang mindre imponert over at vi ikke hadde prøvd å sette det opp hjemme, før avreise. Med vind i orkan styrke, nattmørke og ukuelig pågangsmot klarte vi til slutt å sette det opp. Vi krøp inn og tok dette bildet før vi sovnet i den eneste skråbakken som var å oppdrive i hele Uddevalla-området.

Den neste natta hadde vi i et nydelig, bittelite hotell langs Strandveien mellom Helsingør og København. Vi sparte penger på å ligge alle tre på samme rom, og fikk inn ekstraseng til meg. Det ble godt og varmt den natta, med tre personer på tre kvandrat.
Hotel Villa Brinkly, et sted helt etter min smak. (Note for Captain).
Der vokste det jordbær i krukker på trammen, og det gikk marsvin i bakhagen og klipte gresset.
Og bak villaen er det en stor skog, full av digre bøketrær og annet snadder.
Men gutta forelska seg ikke like hardt i Skotterup som jeg.. Så vi dro videre.

Vi tok sikte på Tivoli i København dag tre. Og vi rakk det. Akkurat.
For vi hadde bestemt oss for å ta Danskebåten tilbake til Oslo, og hadde plutselig kort tid i Tivoli.
I det vi kom inn porten startet det å regne. Digre, våte tekopper fulle av vann plasket over oss der vi trasket gjennom parken.
- Varmt sommerregn, ikke noe problem, sa vi. Og hørte det surklet i skoa mens vi gikk.

Vi kjøpte oss sånne dritlekre regnponchoer, og det nederste bildet viser Gutta Krutt på vei opp i Himmelskipet med hver sin poncho i nydelig gult og oransje.
Jeg kom på barndommens Danmarkstur med tante og onkel, og ville ha en sånn gedigen kjærlighet på pinne fra den gangen. Den var virkelig ikke så gedigen som jeg husket, men vi kjøpte hver vår. Eller, gutta ville ha sånne smokker isteden. Og leppene våre klistret seg sammen, fingrene klistret seg til ponchoene, plastikken, håret og ellers alt vi tok i. Så jeg kan forstå hvorfor ikke tante og onkel kjøpte en til hver av ungene den gangen.

Tilbake i bilen fikk vi av oss klissvåte sko og sokker. Vi hang noen sokker i vindusklemma, og la resten i bagasjen.
Der fikk de lov til å ligge og godgjøre seg mens vi hadde en herlig tur med Danskebåten hjem.
Sjøen var både stor og frekk, så to av oss ble litt sjøsyke innimellom, men det gikk over.
Da vi skulle legge inn sakene fra taxfreen ved landgang i Oslo, kjente vi, og alle bak oss, hvor lenge de skoa og sokkene hadde ligget i bagasjen...

Så selv om jeg har holdt hva jeg lovet til Mamma angående bilen, tror jeg hun føler den har fått forringet kvalitet etter turen.. Vi prøvde å lufte godt.

Jeg håper hun ikke trenger å bruke bagasjerommet før det er litt kaldere i lufta.

Karusellgitter

Fylt med godteri og glitrende farger.
Trappa opp har gyllent rekkverk.
Godt å ta på, glatt og solvarmt.
Skrittene er lette, de vil veien.
Hvorfor ikke?
Gode mennesker, dine mennesker er allerede på.
Kom!

Herlig stemning.
Godteri og glitter, deilig svimmel.
Latteren og musikken lager bølger i lufta.
Spill, kjære, spill!

Applausen sitter løst og lyder godt.
Köra mere, köra mere!
Hyl av fryd med dine mennesker,
gode mennesker.
I godteri og glitter.

Der nede er noe som likner på deg.
På utsiden.
Barbeint. Alene.
Med armene ned langs siden.
Vink fra karusellen!
Se på meg!

Ser du styrken?
Roen i utsiden.
Tryggheten i å kunne
velge en annen vei,
en litt smalere sti.

Noe som likner på deg
snur ryggen til
godteriet, glitteret.

Gitteret.