2. reisebrev fra Edinburgh, med smelta bankkort.

Jeg har oppdaget Primark.
Fra nå av er det ny tidsregning. Før og etter Primark.
Jeg, som har vært hinsides vanskelig å ha med på shopping. Som har sukket og klagd etter Unnis første kvarter i en butikk.
Jeg har i dag trålet alle etasjene i Primark, alene.
Og jeg har shoppa. I timesvis.
Nå skjønner jeg hvorfor jeg aldri har giddi å shoppe før. Det har vært for dyrt.


Det er en kjent sak at jeg har litt trøbbel med å velge.
Inne på Primark har de sånne fine blomsterkranser til å pynte håret med. Problemet var at de har omtrent femten ulike typer, og alle kostet under førtilappen. Jeg prøvde en tre-fire stykker og tok bilder etter beste evne. Jeg klarte ikke å bestemme meg. Men i dag var lykkedagen min.
Jeg trengte nemlig ikke velge i dag. Jeg følte meg nesten litt sånn Marte Svennerud da jeg bestemte meg for å ta dem alle. Itteno knussel.
Legg forresten merke til den nygamle, gamlenye brosjen jeg har på jakka mi. Jeg fant en antikvitetssjappe/bruktbutikk i ei skrågate. Og der satt denne skjønnheten festa til ei pute. Det kom en lyd fra den, og da jeg hørte nærmere etter var det som om den sang navnet mitt... Litt sånn spøkelsesaktig på skotsk-engelsk. Og siden jeg har funnet ut at jeg kommer veldig langt med "Yes-Please-ThankYou", så ble det sånn. Jeg har en ny brosje, og ekteparet bak disken har seks pund ekstra til hver sin ettermiddagspint med Guinnes.

Da jeg kom meg ut fra Primark hadde jeg noget lengre armer, to digre poser og fire nye par med sko.
Det kunne vært verre. Jeg kunne hatt tolv trøyer, fem shorts, tre skjerf, to jakker, en topp, en kjole, en bukse, noen par sokker, tre truser og litt toalettsaker også. Eller vent litt...

Ja vel. Så gikk  jeg på en smell.
Men jeg smilte hele veien tilbake, enda det blåste skikkelig surt og jeg egentlig måtte skikkelig på do.
Nå skjønner jeg hva andre jenter mener med shoppinglykke!