En hemmelig Valentin?

Denne Valentin, som har sin egen dag...
Noen sier at han skrev et brev til sin kjære rett før han skulle dø.
Og gammel folketro vil ha det til at det var denne dagen fuglene startet å pare seg.
Jeg for min del syns hele dagen er noe oppskrytt tull.

Om det har vært sånn at jeg har vært litt forelsket, har jeg sjelden greid å holde det helt hemmelig uansett. Forelsket har jeg nok vært hele livet, i ulike karakterer, og det hender en og annen gang at jeg klarer å holde helt tett om det. I så fall er det til alles beste, og bør ikke ødelegges med hjertekort i hytt og gevær. Forresten har jeg aldri fått noe hemmelig fra noen på denne dagen. Jeg vet ikke hvordan jeg skal tolke det heller. Har ingen vært hemmelig forelsket i meg noen gang, eller er det flere som tenker at oppmerksomheter like gjerne kan komme andre dager? Det nærmeste kjærestegreier jeg har vært borti den fjortende februar, var en middag med påfølgende dumping etterpå. Og det var ikke en god dag.

Men i butikkene bygger det seg opp til århundrets kjærlighetsscene, og dette gjentar seg år etter år. Jeg så et kort som var høyere enn meg, og innrømmer at jeg undres hvordan en hemmelig beundrer får lagt et sånt kort på frontruta eller i jakkelomma til  sin hjertevenn. Eller bare å bære det inn på arbeidsrommet for å legge det litt usynlig mellom sakspapirer på pulten.. For tilfeldig oppdagelse og lett skjult rødming.

Nei, om Valentin kommer innom meg på torsdag skal jeg hilse pent og sende ham nedover til generasjonen etter. De som også syns Halloween er gøy. Så kan jeg ha mine småforelskelser i fred, og fuglene kan starte å pare seg.

Det ska' gjørras det og!

Søndag er Go'dag

Åh, hvorfor MÅ vi være med?!
Gutta er supersure, det er søndag og jeg har bestemt at vi sammen skal gå en tur på skauen. Avkommet har andre ønsker for dagen, og legger ingenting imellom. Herlig ærlig.

Jeg hører et uvisst antall argumenter for å slippe å bli med. De vil heller være sammen med venner, i bakken eller hjemme hos noen. Og slemme mamma står på sitt. Jeg forklarer at de vil bli glad for denne turen etter hvert. Selv om de kanskje er voksne før den dagen kommer. Men med litt flaks vil de kjenne allerede i dag, at det var litt ok likevel.
Det er ikke ok å bli tvingt, sier Tolveren, og lover at han ikke kommer til å syns det er ok, hverken nå eller om tretti år. Men etter at jeg har lovet at han kan kjøres rett i bakken etterpå gir han opp protestene og legger snowboardet på hengeren sammen med langrennskia. Trettenåringen har tapt noen kamper mot mamma i sitt unge liv, og innser at det er likegreit å tenke positive tanker. Til skøgs går'e uansett.

De to andre i følget, Bonden og Gamle Tunghørt, er som vanlig strålende fornøyde mens vi kler på oss. Bonden har laget sin spesial-niste som består av Bremykt, med litt ost og brød som skal brennes på bålet, og en diger brusflaske med fire kopper til. Jeg sender Bonden en stille, takknemlig tanke. Han som alltid må finne seg i surmuling rett før avreise på tur. Selv om det bare er han og meg. Jeg pleier vanligvis å være den tverre, den som heller vil være hjemme. Som ikke egentlig har lyst til å være med på tur, og som må finne ut etter hvert at det var skikkelig fint likevel. Nå ser han med undring på at jeg overtaler gutta etter beste evne og lover at de kommer til å kose seg, bare vent.

Han pakker reinsdyrskinn og kniv, litt tørr ved til å fyre opp med. Og Gamle Tunghørt står ved døra og bjeffer av gammel glede over knyting av skisko i huset. Bjeffinga går mellom marg og bein, og han får værsego' vente ute.

Vi fordeler ski og staver etter beste evne når vi parkerer. Jeg har forlangt at gutta skal gi turen en sjanse, og at de ikke skal klage. De er flinke. Vi har god glid, og det er ingen bakker å snakke om. Tolveren og Bonden har vært her med scooter tidligere i uka, sporet er bra. Jeg aner litt stolthet over det bra sporet. Stemningen er allerede mye lettere.

Vi finner lange, blanke, kalde istapper som henger ved siden av løypa. Umulige å knekke i hele lengden, men det hindrer oss ikke i å prøve. Drømmen er alltid å få løsnet en meter istapp inne ved rota. Bonden minner oss på at det henger noen enorme istapper i fjellveggen ute på vannet, og vi fortsetter innover. Vi skal til Gapahuken som de satte opp i sommer. Det er halvveis til Hyttenurket. Og vi skal gå på ski over vannet.

Ute ved vannkanten blir skiløypa litt mer utydelig, den blir gjerne det når farten på scooteren øker. Da glimter det til i øynene på Tolveren, for dette sporet har han kjørt opp. Jeg aner at han og Bonden har hatt det fælt så trivelig under løypekjøringa etterhvert som skisporet blir borte i en slags brøytekant bortover.
Men det er bra nok for meg, jeg har ikke store ambisjonene. Jeg aner Hyttenurket langt nede i sørenden av vannet, og angrer litt på at jeg ikke tok med nøkkelen. Tar likevel en tur nedover, mens de andre fyrer bål oppe ved Gapahuken. Ser på det som trim. Henda mine blir så varme at jeg må ta av vottene, og jeg staker meg fornøyd framover.

Den lille røde hytta står og venter på våren og varmen. Da blir det igjen fart i dørene, med kosting og fyring, sang og bading. Vi gleder oss litt, begge to, før jeg går opp igjen til de andre.

Oppe ved Gapahuken står Tunghørten, som også er nesten blind nå, og bjeffer fordi han ikke finner de andre. De står ikke langt unna, men det er utenfor synsfeltet hans, så nå kjefter han for at de skal gi seg til kjenne. Trettenåringen går bort og henter ham og så er det mat.

Mens vi sitter i sur bålrøyk og spiser svarte brødskiver dryppende av Bremykt og ost ser jeg at Gutta Krutt virkelig ga turen en sjanse. De koser seg begge to. Og Tolveren erklærer at han ikke gidder å dra i bakken i dag, likevel. Bonden vet å gjøre turen litt mer spennende, han bøyer ei buske som de klatrer opp i og prøver å holde seg fast mens han gjør alt han kan for å riste dem av.

Tilbake ved bilen har de sure fjesene glemt hvordan de skulle se ut. Kanskje disse gutta kommer til å ta samme kampen med sine egne unger en dag om, ja la oss si tretti år?

Drømmer

Min største bror har mikrofon. Jeg har sangglede.
Det skulle slumpe sånn at han hadde en frikveld, og jeg kom på besøk.
Siden det tilhører sjeldenhetene at han og jeg har fri samtidig, benyttet vi anledningen til å koble sammen disse elementene. La det være sagt at vi prøvde forgjeves å få SuperUnni med på leken, men hun fungerte som heiagjeng og kokk.
Neste gang, Unni.
Neste gang.

Ja da, jeg vet at det ikke hadde kommet med i Idol. Men det er fint nok for meg.

Dream a Little Dream of Me

Vi tok opp flere i samme slengen, blant annet "Man of Constant Sorrow" fra O Brother-filmen. Men den er jo liksom laget for menn da. Som sagger. O rømmer fra fengsel. Så jeg lar den ligge litt til, tenker jeg. Om ikke selveste George kommer da, som i reklamen for heldige damer.

Evig eies kun det borte?

Så strekker man seg, litt lenger.
I håpet om å nå opp.
Ideen om det fullkomne
kan leve godt i uvissheten.

Den blir sikkert aldri like bra i virkeligheten
likevel.

Treningsblogg II

Det går jaggu unna med treningsblogginga mi, gitt!
Nå har jeg bestemt meg for å kjøpe ei pulsklokke. Et belte til å ha under puppa som forteller at jeg snart stuper om jeg ikke senker tempoet. Eller som forteller at med dette tempoet vil ingenting endre seg før badesesongen 2015.
Jeg er dame, og syns godt sånne klokker kan være helt enkle. For å være ærlig syns jeg det holder at ei pulsklokke faktisk måler pulsen, og stopper der.
Jeg har mer enn nok med å holde meg på beina, om jeg ikke samtidig skal bruke energi på å trykke på knapper og programmere inn neste tissepause eller avstand til vasken.
Hvor mye tror du ei sånn klokke kan koste?

Jeg entrer sportsbutikken og ber om den enkleste av de enkle pulsklokkene. Hverken prisbevisst eller kvalitetsbevistt. Men til gjengjeld ganske målbevisst. Mannen, ja det måtte være en mann, ser på meg som om han måler hvor høyt han kan dra meg i pris. Så jeg gjentar: Den skal BARE måle pulsen min, og den skal kunne brukes også i nærmest bevisstløs tilstand.
Han tar med en nøkkel og går innover i butikken. Jeg forstår at dette er snakk om summer, siden godsakene er låst inn i et eget glass-skap. Prøver å telle dager til lønning og spør om de er dyre, siden han låser dem inn. Han drar litt på det, og svarer noe om at akkurat den typen jeg skal ha ikke er spesielt kostbar, siden den er så lite funksjonell. Den koster bare sju hundre kroner.

Her ville en hvilken som helst mann jeg kjenner gått rett i fella. For hvem mann vil vel ha på seg at de har brukt mange hundrelapper på noe som er lite funksjonelt, når de bare kan legge til en liten tusenlapp eller to for å få en vanvittig bra toppmodell som til og med kan kobles inn som sykkelcomputer!
Men jeg lar meg ikke lokke, for min sykkel går ikke på strøm. Helt ærlig går den sjelden i det hele tatt, sykkelen min. Men om den først skal ut på tur, så blir det med nistekurv eller badetøy. Ikke med sykkelcomputerpulsklokke.

Jeg bestemmer meg for den enkle, dysfunksjonelle varianten til bare sju hundre og mannen starter å lete i skapet. OG skuruhasettpåmakan, de har ikke flere av den typen inne! Eldstemann, som er med på handleturen sier at jeg heller kan kjøpe den fine, rosa til bare tusen kroner. Mannen lyser opp. Han øyner et håp til å selge inn en annen modell, så han holder lenge på døra før han låser igjen. Da han til slutt ser slaget tapt, anbefaler han meg faktisk å dra over til konkurrenten for å kjøpe en, fordi han vet de har helt like klokker der borte!

Tanken slår meg, at han er veldig hyggelig. Men så kommer jeg på at de sikkert ser på det som tap, å bare selge bunnmodeller. Så derfor vil han heller at jeg skal handle hos konkurrenten.
Uansett tar jeg med meg mine sju hundrelapper ut, og må innse at det ikke var dagen for å kjøpe pulsklokke.
Da blir det nok ikke trening i dag.

Nei, noe ska'n jo ha som unnskyldning.

HELGEVASK!

Å gjøre reint til helga...
Jeg lurer på hvor mange som egentlig driver med det jeg. På ordentlig altså?
Hver fredag, alle gulver, støvtørking og vask av badet. Selv, - uten å betale noen for å gjøre det.

Jeg har opptil flere ganger sett at det er fredag eller lørdag når jeg begynner å hive ut skoa på trappa for å vaske gangen. Men ikke alltid. Og jeg tror jeg i løpet av ett år kan telle vaskefredager på stortærne. I tillegg kan det tenkes at jeg har starta med de beste hensikter og kasta ut både sko og unger for å strekke opp kåken. Og så har jeg blitt forhindra i å fullføre av en eller annen grunn. Kanskje jeg ikke klarte å finne den rette vaskemusikken, eller kanskje jeg bare skulle sjekke noe på facebook først. Eller telefonen har ringt. Eller jeg finner noe interessant når jeg rydder, som gjør at jeg blir sittende og glane, eller skrive om det. Og da flyr jo tiden..

Jeg vet ikke hvor flinke andre er til å spare. Men når det gjelder husarbeid er i hvert fall jeg veldig god på det. Jeg sparer godt og lenge, spesielt på ryddefronten. Derfor hender det ofte at min vaskedag stopper seg selv fordi jeg må rydde først. Eller brette klær. Og alle papirene som skal sorteres, det gjør sække sjæl, for å sire sånn. I tillegg kommer jo de vanlige oppgavene som å tømme eller fylle oppvaskmaskinen og vaskemaskinen, handle inn mat og rydde den på plass.

Om jeg kommer gjennom ryddinga er det på tide å støvsuge. Og det er DA utfordringene starter. Nest etter å fylle bensin, skifte dekk eller peile olje, er støvsuging det desidert verste jeg kan ta meg til! Jeg gidder ikke en gang å gå inn på hvor mange ganger den hekter seg bak dørkarmen og velter, eller hvor irriterende det er å bære støvsugeren opp trappa med den ene hånda og veive munnstykket rundt med den andre. Og oppdage at ledningen er for kort til å gjøre trappa ferdig.
Ja da, jeg vet at mange har sentralstøvsuger og er fornøyde med det. Jeg har hatt det sjøl en gang, i et annet hus.  Men jeg hata å støvsuge likevel, så det er nok konseptet framfor utstyret som vekker villdyret i meg.
Bråket.
Nei, gi meg en mopp, eller ei fille, så skal jeg heller koste opp på feiebrett de haugene som dukker frem.
Jeg liker faktisk å vaske. Om jeg kommer så langt.

Og støvtørking.
Er det min foreldregenerasjon som er flinke på det, eller er dere andre det også? Jeg kommer ikke til å fortelle noe om min egen arbeidsinnsats på dette feltet. For det er ingenting å fortelle.

Til gjengjeld er jeg glad som ei lerke når jeg pusser vinduer. Og vasker badet. Og bretter pleddet i sofaen. Da er det en god dag. Det blir så fint etterpå!

Alle disse oppgavene lar seg ikke gjøre på en enkelt fredag, om du spør meg. Og aller minst hver eneste fredag! Det ender ofte med at Bonden lemper alle skoa inn i gangen etter turen med Tunghørten fordi det har begynt å regne, og jeg er fortsatt ikke kommet så langt som å vaske gulvet.
Da står jeg kanskje og banner støvsugern over til de evige gulvtepper, og vi innser at Rom ikke var bygd på én dag.

Det er godt vi har stearinlys i huset, og at jeg er såpass glad i å lage mat.
Det blir helga av det også.

Kirke-Olga

Jeg har blitt en kirkegjenger på mine halvvoksne dager.
Hver uke, faktisk. Og jeg vet hva en kantor er i virkeligheten. Kantor er en som optimistisk kommer til Bakke kirke hver onsdag kveld for å lære Skotselvdamer å synge etter noter.
Jeg har dyp medfølelse for ham ett øyeblikk. Men så kommer jeg på at han sikkert får betalt med mine skattepenger, og samvittigheten renses.

Jeg ble med etter at de andre hadde startet opp, så det var bare å henge seg på etter beste evne. Ved en stygg misforståelse ble jeg plassert rett inn i sopranrekka og opp i falsett. Det var da som pokker at jeg ikke kan passe kjeften min. Men jeg skal da jammen prøve før jeg gir opp, så det er full øving og full hals.
Sangene er så langt et utvalg av internasjonal karakter, siden tekstene er på engelsk, nynorsk, latin og tysk. I tillegg er kantor opprinnelig nederlandsk, og ei av damene er fra Vestlandet. Jeg drister meg til å si at Skotselv er verdens navle, og at kirkekoret vårt er en gjenspeiling av dette.

Selvsagt er det korøvelse den dagen i uka jeg jobber lengst. Det er liksom sånn ting henger sammen i min verden. Så etter noe leksehjelp er det middag, og i det jeg legger fra meg bestikket er det på tide å dra. Jeg har ikke evnen til å spise bittelite middag, og ikke erfaring nok til å skifte til bukse med strikk i livet før jeg drar. Det er bare å hive seg i bilen og gi gass.
Under oppvarmingen er det både turning og massasje, samtidig som vi utstøter de særeste lyder. Jeg gleder meg, for jeg elsker å synge. Det eneste er at jeg syns alle sangene ligger så inmari høyt, og jeg skulle ønske de ble lagt ned noen hakk. Jeg har nemlig hørt meg selv synge høye toner, og det er et studium verdt. Men det hindrer meg ikke i å synge av full hals, for jeg tenker det hjelper å ta i litt.

Det blir fort tomt for luft i lungene, og kantor ber oss huske på magen.
Slipp ut magen, da er det plass til mer luft!
Dette vet jeg jo egentlig fra før. Men buksa mi er mer enn trang nok, i tillegg til at middagen jeg nettopp spiste nå er på vei nedover. Det blir trangere og trangere ettersom magen eser ut, og jeg har ingenting å gå på den veien. Så jeg trekker pusten med skuldrene og holder i én tone av gangen.
Men jeg vil så gjerne få det til, og skjønner at jeg må åpne litt på linninga, fire litt på krava. Jeg sniker meg opp bak sopranene og slipper opp buksa nok til å få lufta ned i magen, men ikke så mye at jeg får rørleggersprekk. I ren lykke synger jeg til, og håper ingen legger merke til den åpne buksa.
Og det var sånn jeg ble sopran.

I falsett høres jeg ut som en blanding av Olga Marie og en søttendemai-pip. Men jeg skal ha for at jeg ikke gir opp. Og for at jeg kan noter. Så jeg må øve og øve og øve.
Jeg er heldig med at jeg kan bruke tomme klasserom på skolen om kvelden. Så lenge jeg sikrer at skolen er helt tom i forkant. Det er best sånn.

Jeg prøvde i går kveld, og det var et par steder i notene jeg var redd for glassrutene. Ikke fordi jeg nådde de høye tonene, for all del. Men den eneste jeg nesten nådde (tostrøken E) hadde en skingrende kvalitet som kunne skjært gjennom det meste. Fordi jeg sannsynligvis har selvpinings-genet i meg tok jeg det opp underveis for å kunne høre hva jeg gjorde galt. Jeg sang til det var tomt for lyd i stemmebånda mine og kjørte hjemover mens jeg hørte på opptakene i bilen. Disse moderne mobilene er fantastiske, det er bare å trykke på skjermen og så ordner resten seg sjøl. Jeg må innrømme at jeg tenkte på en Solo-reklame underveis ettersom jeg spilte av min egen sangstemme, og var glad for at jeg har noen flere dager å øve på.

Det geniale med sånne mobiler er ikke like genialt når jeg dagen etter skal innom Kiwi for å handle noe i matpausa, og mobilen ligger i veska. Uten skjermlås.

Så jeg hostet høyt og løp ut av butikken mens Olga Marie ulte sine lunger løse nede i veska.
- Nei, jeg bare nevner det..