Litt slaff i leffa, men ellers tiff toff

Jeg sitter på hotellrommet med verdens lammeste høyreside. Fra øret og ut til leppa, og helt ned til halsen er det et tykt teppe, og når jeg ser meg i speilen og smiler til meg selv, virker bare den ene siden. Vi snakker litt mer enn bare sjarmerende skjevt smil.

Når det er sagt, har jeg i det minste fortsatt grunn til å smile. Det blir visst mye verre etter at bedøvelsen går ut. Implantat er så visst ikke noe man tar lett på.
Tannlegen (som snakker norsk, han har jobbet i Norge) var med i butikken og kjøpte isposer til meg (frosne erter), og på apoteket for å kjøpe smertestillende og penicillin. Jaggu bra han var med, for bruksanvisningene er selvsagt på Ungarsk. Og med gårsdagens Gyromåltid friskt i minne setter jeg pris på all hjelp jeg kan få med språket.

Noe sier meg at natta kan bli lang.

Sånn rent estetisk er alt som før, bortsett fra en prydsøm i tannkjøttet mellom to jeksler.
Det å sette inn implantat betyr nemlig ikke at det kommer ny tann. Det betyr ny ROT. Sånn at jeg kan sette inn ny tann om noen måneder.
Jadda.

Jeg har fått beskjed om å ikke spise melkeprodukter på noen dager, og det er egentlig ikke verre enn det. Melkeprodukter er ikke det jeg hiver i meg mest av uansett.

Når det gjelder pris, så kan jeg fortelle at de tingene jeg må gjøre ville kostet meg nesten nitti tusen kroner hjemme. Og om du er nysgjerrig på hva det vil koste meg her i Ungarn, forteller jeg det gjerne.

Gulasj?

Det ungarske kjøkken er viden kjent, og jeg er mer enn nysgjerrig på alle de rettene ungarerne bruker sin paprika til.
Så da jeg ankom Budapest i dag hadde jeg ett mål for øyet: Magemålet.

Nå hadde jeg konsentrert meg så intenst om alle viktige papirer og saker jeg skulle ha med meg nedover, at jeg rent hadde glemt å sette meg inn i det ungarske språket.
Og selv om jeg skryter uhemmet av min androidsmarte telefon med alle slags google-løsninger, er det ikke gjort i en håndvending å fine ut hva damen bak disken sier på ungarsk.

Menyene er skrevet med god vilje og tydelige bokstaver, men ble likevel lest av en uforberedt analfabet. Jeg forsto at stedet var i en kjede, Wikinger. Jeg skjønte at det i hvert fall var et sånt sted man bestiller i kassen, henter det som ropes opp, og rydder etter seg selv. En slags café med varm mat. Sånne har vi jo flere av i Norge, så dette lovet godt.

Det så ut som om spesialiteten var burgere, i følge noen av bildene. Men så kjente jeg igjen noe som lignet pasta carbonara, og ved et bord satt det tre damer og spiste en oransje suppe. Så jeg visste at jeg kunne treffe mål, med litt flaks. På menyens venstre side sto det noe som så veldig ungarsk ut. Gyros.
Det var et ord jeg ikke forsto, og det var ingen bilder der.
Så da bestilte jeg en sånn.
Gyro plate.
Jeg burde ant lunta da hun bak kassa sa jeg måtte gå utenfor om jeg skulle ha gyro. Og bestille i luka ute.
Men det gjorde jeg ikke. Ante lunta altså. Jeg gikk i luka ute og bestilte min ungarske spesialitet. Og fikk en Nestea, som fulgte med på kjøpet, i hånda. Og vennlig beskjed, på engelsk, om å vente et lite øyeblikk før maten var helt klar.

I tilfelle du lurte:
Gyro på ungarsk er akkurat det samme som kebab på norsk, bare med mye mer salt.
Men det var ikke betjeningens feil at jeg møtte dårlig forberedt, og jeg spiste alt jeg orket.

Google translate hjalp meg likevel inne i supermarkedet, da jeg skulle kjøpe soyamelk eller eplejuice til å blande ut kostpulveret mitt med (for næring etter tannlegetimen i morgen kveld).
Det vil si. Jeg klarte å finne ut hvordan jeg skulle skrive soyamelk, men greide ikke å uttale det. Så det ble epeljuice, siden den var lettere å finne.

Og tennene de trekker vi jo, en etter en...

Litt spent er jeg jo.

Skal på min aller første tur til Ungarn, Budapest. 

Helt alene. På tannlegetur.

Jeg har ikke tannverk.

Men så har jeg ikke så inmari mange tenner akkurat nå, heller.

Jeg måtte trekke to tøffinger etter en langvarig tannpine i fjor, og skal nå sette inn nye der de gamle sto.

I Budapest.

Mamma gruer seg, for det er ikke tall på hvor mange ting som kan gå galt.

Jeg har snakket med henne et par ganger om det, og regner med at hun må ta ekstra blodtrykksmedisin etter hver samtale.

Men det kommer til å bli fint.

Jeg har ordnet flybilletter, hotellrom, skyss mellom flyplass og hotell, europeisk helsekort, reiseforsikring, tannlegetime, guidet byvandring, pass, penger og nesten klargjort hva jeg skal pakke med meg. 

Nå blir jeg litt opptatt en halvtimes tid, for jeg skal tegne et stort, fint skilt til å henge rundt halsen:

JEG REISER ALENE

En ordløs strøm av visshet..

Er det dette de kaller intuisjon?
Når du bare vet, uten å påstå.
Eller forstår, uten å kunne forklare.

For å være ærlig, begynner jeg å bli litt lei meg sjøl nå.
Ikke lei meg, som i trist.
Men sliten, av min egen stemme.
Av å skulle høres, leses, ses. Hele tiden.
Må likes.
Bør anerkjennes.

Jeg jager.
Men i all verden, hvorfor GJØR jeg det?
Jeg er egentlig ikke en jeger. Jeg er jo en sanker, der inne. Som jobber i det små.
Som finner godbiter rett under føttene mine.
Og som tar med hjem.
Skal jeg virkelig jage?

Tilbake til den ordløse, den som ligger under alt. Forståelsen.
....
....
....
....

Jeg er ikke der jeg skal være, akkurat nå.
Hjertet mitt sier fra til meg, at jeg må passe på så jeg ikke mister det.

Mine kjære, mine få.
Og jeg.
Det er sånn det må være.

Fra innerst til innerst

...det er ditt autentiske deg! den du er! sjelen kaller deg, det er det det er ...

I denne sene kvelden ga du meg disse ordene, etter at jeg famlende hadde fortalt hvordan det er å være inni her akkurat nå.
Hvorfor jeg er fjern og utilgjengelig. Svarer med dårlige svar på meldinger, avslutter samtaler. Ikke tar kontakt. Snevrer inn blikket, demper hørselen.

Jeg har alltid vært så opptatt av andre. Og det har vært viktig for meg å gjøre en forskjell, for andre. Å være ønsket, nødvendig, til nytte og glede. Kanskje til og med til ettertanke. For andre.
Og har det utviklet meg som menneske? Har hjertet vært med?

Du sådde en spire, om å puste med hjertet, føle fremfor å tenke. Ane fremfor å forklare.
Jeg trener. Og jeg kjenner, merker, fornemmer, føler, sanser sterkere.
På godt og vondt.
Erkjenne fremfor påstå.
Det gjør meg hverken trist eller glad, egentlig. Bare viss. På at jeg føler og har med hjertet.
Jeg er kobla på.

...du er i ferd med å bli hel, den du er skapt for å være, det vil gjøre godt og vondt, bare fordi det er nytt, hvis du hadde prøvd å gå på line i et sirkus telt hadde du dettet ned og slått deg kraftig, inntil du hadde lært å gå på den...

Og du, min kritiker, min kjære, min mentale trener. Du holder lykta di sånn at jeg kan følge i strimen av lys,  - famlende etter.

Takk for at du aldri slutter å spørre. Og for at du alltid ser etter muligheter for utvikling.

Treningsblogg VII ?

Jeg sitter med treningstøyet på. Igjen. Har havna litt skeivt ut, droppa noen treninger fordi det var så mye nå. Føler ikke for gruppetrening innendørs i en stor hall, bare. Det gjaller så i øra, jeg syns det var best ute.
Mistanken kommer snikende, om at jeg bare bruker det som unnskyldning til å ikke trene nå.
Men det kan ikke stemme, jeg er faktisk helt ærlig når jeg sier at det er godt å trene!

I dag bestemte jeg meg for å dra på trening etter jobben, og pakket med meg klær. Så hutret jeg litt i bilen, og fant ut at det var best å kjøre hjem, med varmeapparatet på.
-Som om jeg ikke ville blitt varm av å trene.
Hallo. Pulsen opp, blodsirkulasjon' i gang, liksom.

Men det var den derre forbanna komfortsonen da. Den som helst vil sitte under et pledd og høre på god musikk eller skrive noen ord her eller der.
Den som kunne tenke seg å hekle ferdig vognteppet til MiniPocahontas som kommer om en måned. Tenk for ei skrulletante jeg kommer til å bli..

Nok om det. Jeg bestemte meg for å dra hjem og ta en skautur isteden, med treningstøy og joggesko, så det skulle bli trening likevel.
Men så lagde blikkenslageren middag, og vi ble sittende litt og prate. Jeg bestemte meg for å trene når han hadde dratt. Han sa takk for seg, og jeg kom på at jeg måtte øve litt på et par sanger. Så jeg fant fram gitaren. Og sånn har jeg sitti, til nå, med treningstøyet på. Alene hjemme, med alle muligheter til å trene på stuegulvet, om ikke annet.

Nå er det på tide å dra på sangøvelse, og det regner ute. Så den dynamiske planen min om i alle fall å jogge opp til skolen, går herved også i vasken.

Og hvorfor jeg legger ut denne som en del av treningsblogginga mi?
Tja, si det..
Kanskje jeg trenger et spark i rett retning. Kanskje jeg skjems litt når jeg ser det publisert.
For alt jeg vet kan det motivere meg til å gå på med sammenbitte tenner og stålvilje. I morgen.

Splitte mine bramseil!

Nå er det medvindstider.

Siden jeg hentet boka 1. september, har det jammen blåst godt i seila!
- Makan te oppdrift ska'n leite lenge etter!
En ting er alle de fantastiske tilbakemeldingene jeg har fått.
En annen ting er alle nye, kreative ideer som dukker opp i kjølvannet.
Og de virker som de bare såvidt har starta å komme.

Jeg begynte nemlig på et kurs 8. september, for å lære å selge inn gode artikler til magasiner, og jeg føler meg som en ustoppelig idébank! Jeg håper jeg snart finner kritikeren, eller i det minste realisten i meg, for alle disse ideene kan være vanskelig å følge.

Den siste nå, er å lage en reportasje om å kjøre Europa på langs i SuperCorsa'n. Litt sånn Thelma&Louise-aktig. Bare uten den slutten. Heller sånn at det er mulig å ta flyet hjem når bilen kneler og helst vil dø.
Men så har jeg ikke helt hjerte til  å utsette stakkars Corsa'n for det, og da kan det tenkes det ikke blir noe av likevel. - Selv om jeg er sikker på at den reportasjen kommer til å gjøre seg!

Mens jeg skriver er det i ferd med å bli den dagen i året alle har noe å skrive på veggen min, og jeg bikker over til fireto.
Jeg husker hvordan det var å være tofire. Det var en mer stressende tid den gangen, enda jeg ikke hadde krevende jobb, ikke hadde barn, og ikke hadde alderstillegget å trene bort.
Jeg hadde mer enn nok med å være like kul som de andre unge voksne jeg kjente på den tiden. Jeg passet liksom aldri helt inn i mønsteret den gangen, de andre så på meg som et slags utskudd.
Utskudd er jeg nok enda. Men det betyr ingenting lenger. De jeg målte meg mot den gangen, er ikke de jeg måler meg mot i dag.
Som fireto, måler jeg meg faktisk mest med meg sjøl, og jeg har de kjæreste til å sparre med når jeg vakler eller tviler.

Det har blitt lite, nei, ingen blogging denne måneden. Jeg opplever at flere spør, og det er kjempehyggelig!
Jeg vil gjerne forklare litt.
Jeg har laget et enkeltmannsforetak, fordi jeg nå er forlegger, bokhandel og forfatter. Og det har liksom balla på seg, til å bli foredrag, visesang, korrekturlesing, avisoppdrag og andre oppdrag.
Så derfor har jeg knota litt med å lage meg en egen nettside.
Syns den er blitt ganske fin sjøl, enda den ikke er helt ferdig, og det mangler en del på flere felt.
EN ting er i hvert fall sikkert, og det er at det tar MYE tid å lage en nettside.

Men ta gjerne turen innom og se! Adressen er enkel: Hagegynga.no

Vel, det var alt for i kveld. Jeg har fortsatt litt sherry igjen i glasset. Så da blire Facebook til det er tomt.
Natta godtfolk, det blir en bra dag i morra også