Dovendikt om dovendyr

Dovendyr..

God morgen, og et grynt.
Smilet kommer fra magen og har tenkt seg helt opp til fjeset.
Men på veien blir det så døsig at det blir liggende
i halsgropen og vente til neste strekk.
Armen slipper seg helt ut, fingrene stryker sakte på autopilot.
Du later som om du er våken, i håp om at jeg snart sovner igjen,
at det var en falsk alarm om morgenlys og lyd.

Dagene er hektiske, nettene korte. Men disse morgenene. Der oppvåkningen 

ønsker å stanse tiden. De evner å gjøre små evigheter ut av hvert minutt. Jeg 

hører deg puste og kjenner hjertet ditt slå sakte. Det er fristende å stryke deg 

over haka, eller i håret, eller i hvert fall blåse deg litt på halsen.
Men jeg vil ikke vekke deg. Ikke enda.

Jeg elsker at du er så doven.
Og at du nesten ubevisst stryker over meg.
Skilpaddesakte.
At du smiler med øynene lukket før du glir
tilbake der ingen lyder høres.