Flyttelass, lytteflass.

Ting begynner å komme til rette. Jeg vet for eksempel hvor jeg har en skrutrekker og hvor jeg finner lyseslukkeren min. Symaskinen står velplassert under trappa, og alle Hjemmets kokebøker fra åttitallet er brukt som høydejusterere til mitt egenmekka kjøkkenbord. Det er fortsatt mange plastlokk på avveie. Men, på den annen side, når trenger vi egentlig alle de plastlokkene?

Noen har bestemt seg for at den beste tiden å grave kabel på, er mellom sju og ti på morgenen. Noe som i og for seg er greit, de har jo ikke høstferie. Og det er helt greit å våkne i en vibrerende seng, så lenge jeg vet at jeg ikke må rekke noe. Det eneste målet jeg har er å treffe kaffeknappen før frokost.

Dagene er fulle, for all del. Jeg har et lite øyeblikk forbeholdt refleksjon (les: nettsurfing på mobilen) rett før jeg sovner, men resten av dagene blir brukt på å pakke ned, bære, pakke ut, rette prøver og vurdere tekster. Og til måltider med de jeg er glad i. Og tekopper med beina oppunder oss i sofaen, og gitarspill med full hals. Siden jeg flytta inn har en dunke med Doppio Passo sett sitt endelikt her. Men jeg har ikke tømt den alene, skal vite. Til å hjelpe meg har jeg dårlige venner og gode naboer, så jeg er ikke redd for å ende opp med blå tenner og kuppelhue.

Mamma kom innom i dag, og utbrøt med dårlig skjult overraskelse: "Jøss, så ryddig det var her!" Jeg må innrømme at jeg er faktisk bittelitt overrasket sjøl.
Men det var disse plastlokkene da, de som passer til de store boksene som kan stables oppå hverandre. De er søkk vekk. De hadde vært så stas å funnet, for nå er det ikke lenge til mamma skal flytte inn i sin nye leilighet. Og da må vi pakke.
For de som har flyttet noen ganger, sier det seg sjøl at alt som kan stables oppå hverandre hjelper på flyttemoralen og humøret.
Men mamma har flytta én gang på tretti år, så...
Der pakkes det i hauger og småesker, og så blir det kjeft fra meg, før det flyttes over i store stablebokser. Med streng mine lemper jeg haugene opp i store kasser og peker på grensa for hvor høyt det er lov å pakke i disse. -Lokkene skal jo på, så du må passe på!
Nå skal det nevnes at de tingene som er knust hittil, er knust av meg.. Så jeg vet ikke hva som blir dyrest; mammas forsiktige pakking i småesker, eller min voldsomt effektive storpakking. Foreløpig ligger vi under med et cognacglass fra vinklubben, et pilsglass fra ølklubben og en lysestake etter mormor.
Vi fant ut av alle vinglassene kunne pakkes i hver sin sokk, så slo vi to fluer i en smekk. Og da det ble tomt for sokker, gikk jeg løs på resten av garderoben hennes. Stakkars mamma, som skal pakke ut igjen alt dette før hun kan ta på seg klærne sine.
Men det meste blir ikke pakket i det hele tatt, for det er jo så ålreit å se gjennom ting, når de først har kommet opp til overflaten! Tretti års samling kan være en utfordring å pakke sånn noenlunde effektivt. Så i går satt vi og så på (SÅ PÅ, ikke hørte på) gamle kassetter fra mister music og lurte på om de burde pakkes med.
Jeg tror det kan være greit å skjære igjennom, men så er det faktisk hele ungdomstiden min som ligger der også. Så kanskje jeg rett og slett ikke er rett mann til jobben.
Jeg er jo ikke mann engang!
Jeg blir mer som en sentimental, forvokst tenåring, der jeg mimrer over musikktitler fra tiden med høyt hår og høye buksebretter.

I dag skal jeg ikke hjelpe mamma å pakke, sannsynligvis får hun gjort mer fornuftig uten meg der hver eneste dag.
Jeg er fortsatt ikke ferdig på egen front, så det er nok å henge fingra i.
Jeg tenkte jeg skulle dra på lokkjakt.