Den isete asfalten undret seg under raske skritt
Som fulgte hver sin takt for å holde tritt.
Hendene var ikke borti hverandre
Og stemmene over var lave
Uten å klandre.
Når asfalten ikke kunne følge dem mer sto de en stund og
nølte
Så sa den ene noe om takknemligheten den følte
De så små og puslete ut der de sto
Ingenting var som før
Ingen lo.
Skrittene gikk av fra veien, og de tok hver sin retning
Asfalten satte i gang med litt erfaren gjetning.
«Jeg kjente det på måten de sakket farten!
De ønsket det ikke, men visste at dette var
Slutten, ikke starten»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Legg gjerne igjen en hilsen til Hagegynga her. Jeg er glad for alle kommentarer og tilbakemeldinger