Å bli veid og funnet ... for lett, for tung eller akkurat passe

Nå skal søknadene skrives, og det gjelder å holde tunga i den rette munn.
Det er så inmari fort gjort å farge jobbsøknaden med alle fargene på en gang. Resultatet slår gjerne hverandre ihjel, akkurat som barndommens malingseksperimenter. Så, med krum nakke og målbevisst pensel maler jeg forsiktige linjer, buer og fargefelt.
Det ser rart ut. Som om en unge skulle gjort det.
Erfaring? Jo, jeg har egne unger i guttealder, en mann som ikke vil bli voksen og en førstegangsbil (fortsatt!).
Praksis har jo alle hatt i utdanninga si, men min var blant annet på Fjell. Teller det ekstra tro? Sikkert ikke. Har gode referanser i tidligere kollegaer på ungdomsskolen hjemme, men de er jo i tillegg venner av meg, så da er vel de inhabile?

Solan kunne trenge litt hjelp av Ludvik her.
Ludvik ville ikke finne på å skrive tulleting i en søknad. Hun vet alltid når man skal være bånn seriøs og dønn alvorlig. Det er liksom hennes jobb det.

Jeg har lyst til å skrive at jeg får energi av samspill mellom mennesker.
Og at jeg elsker ord. Og jord. Med frø i. Og sol. Og glitter på vannet og i frosne snøfnugg.
At jeg har laget eksamensoppgaver som jeg er stolt av, at jeg fortsatt har kontakt med noen av de forrige elevene mine. Og at jeg ble oppriktig glad i dem.
Og at jeg gledet meg over å stå opp hver morgen for å møte dem. Og kollegaene mine.
At jeg ofte sier rare ting, at jeg kan finne på å kle meg ut til musikktimen, og at jeg aldri rydder i bilen min.

Selv uten Ludvik ser jeg at dette blir vanskelig å få til å se ut som en seriøs jobbsøknad.
Jeg fyller ut nesten alle de atten hundre bokstavene jeg får bruke i det digitale skjema og trykker på send.
Og håper rektor bestemmer seg for å se bort fra søknaden, og heller ringe referansene mine.
Hvis det hjelper da...