kollektiv kulde

Ønsket om å spare tid, miljø og penger skulle oppfylles på fredag, da jeg sto opp en halvtime tidligere for å rekke å ta toget til skolen. Siden jeg har fått tak på en sånn fantastisk app-mobil, har jeg bestilt, og betalt togbilletten allerede. Klar til avgang i spor to.
Med to gutter i morgenstemning, som ikke finner samfunnsfagboka fordi jeg har lagt den på et lurt sted, og som syns alt er pyton fordi morgenen kom litt brått på, igjen, går alt som det pleier hjemme på kjøkkenet. -Veldig sakte.

Et raskt blikk på temperaturen, og ett til, for det kan da ikke stemme? Selvsagt er det langt under de tjue blå. Ut og starte en knirkende gammel krok i håp om at varmeapparatet slår inn før jeg når stasjon. Og vel inne igjen er det kaos fordi jeg må finne noe varmt og stilig å ha på meg. Jeg innser fort at dette er en kombinasjon som ikke finnes i min garderobe. Det som er stilig, er langt fra varmt, og det varme.. Vel.

Og den søte, innsvingte kåpa mi har på mystisk vis blitt umulig å kneppe igjen, (Nei, jeg er IKKE gravid) så noe varmeeffekt finnes ikke lenger der. Det blir en masse skjerf, termovotter og knytesko, så godt pakka at armene ikke går helt inntil kroppen. Å bøye seg for å knyte skoa gjør at jeg må av med kåpa igjen og prøve på nytt. Klokka går ubønnhørlig videre, mens jeg peser meg gjennom skoknyting i gangen.
- Mamma, skulle ikke du dratt nå?
Trekk pusten dypt, ikke glefs hodet av den våkne guttungen med klokka i hånda. Få en klem, rop hadet mens ryggsekken sitter fast i dørklemma. Snuble i den løse lissa, kom deg inn i bilen og få på bilbeltet.

Da kan roen komme. For når man først er i bilen, tar det den tiden det tar, uansett.
Jeg ser på klokka at det er høy sannsynlighet for at jeg ikke kommer til å rekke toget, og velger å ikke tenke mer på det. Foran frontlysene virvler iskalde snøflak i en glitrende dans, og det er så stille og vakkert at jeg bestemmer meg for å ikke sette på radioen heller. Med termovotter er det også en ganske stor utfordring forresten.

Etterhvert som bilen nærmer seg togstasjon, begynner det å bli mer levelig temperatur inni kupeen. Klokka sier at jeg egentlig bør glemme å rekke toget, men jeg er en ukuelig optimist.
Fordi jeg fortjener det dukker det brått opp parkeringsplass, jeg hiver bilen inn og starter århundrets innspurt. Toget går fra spor to, det betyr at jeg må løpe helt bort til stasjonsbygningen, gjennom undergangen og opp på den andre siden. På ett minutt.Glad for at bilen min har en sånn hypermoderne dørlåsknapp på nøkkelen. Full sprint, jeg rekker akkurat å holde igjen dørene så jeg kommer med.

Det sitter allerede folk ved vinduene, de få plassene inne på toget hvor det kommer litt varme. Jeg setter meg pent ned ved døra. Hadde glemt kuldeastmaen og bruker et kvarter på å hoste bronkiene utover de andre i vogna, mens jeg hiver etter pusten. Det roer seg, og jeg oppdager at det drypper fra nesa mi og tenna klaprer omkapp med knærne.  Sikkert et lekkert syn. Termovottene tar av for det værste. Døra går opp på hver stasjon for å slippe inn litt frisk luft, heldigvis. Moderne kåper går ikke lenger ned enn til knærne, og sånn er det med den saken. Om kåpa samtidig ikke er mulig å lukke er det stort sett skuldrene som har noenlunde temperatur når man sitter.
Så ringer supertelefonen min selvsagt nede i lomma. Som jeg også UTEN votter har vanskeligheter med å svare eller legge på. Jeg gir opp før jeg prøver. Lener meg godt tilbake i det bittelille setet og kjenner hvor avslappede og komfortabelt det er å kjøre kollektivt.