Vinterferie....

Mørket har pressa alle vitaminene ut av skrotten, lekser og oppgaver har tatt over så lenge at minnet om barbeint bare kjennes som luftspeilinger over varm asfalt.
Desperasjonen etter vitaminer tvinger selv ungene til å spise opp fisken sin, jeg sprengfyrer for å kjenne at det blir litt for varmt og prøver å overse at huden min ser ut som benkevarm kefir.

Om halvannen dag er det vinterferie. Og det har vært antydning til sol i flere dager nå. Værmeldinga på tv har brukt røde tall istedet for frostblå. Jeg tror jeg kan høre en og annen modig liten fugl, om jeg legger godøret til.
Våren kommer...
Javel, så blir det speilblankt og broddeføre.
Men det plager ikke meg, som har planer om å sitte heelt stille i vinterferien. Og slikke i meg alle de tynne, tynne strålene med vitaminer. Med kaffekoppen, gitaren, kanskje en bok og forhåpentligvis gode venner.
Hverken Bonden eller Ludvik får lurt meg ut i de beinharde løypene nå. Det var såvidt jeg ble med mens det var nysnø og pudder. Bortoverski er noe træl.
Umulig å kontrollere, hverken sving eller brems slår inn når jeg trenger dem. Og det gjør jeg stort sett hele tiden, bortsett fra i oppoverbakke. Da går det til gjengjeld bakover størsteparten av tiden.
Jeg kan til nød stå på stålkantski, der bena sitter skrudd fast i altfor trange støvler. Om snøen er myk. Og det ikke blåser. Eller snør. Og om ungene er med. Selvom de trekker lodd for å slippe å kjøre heisen med meg, og jeg ikke ser dem mer enn til mat i varmestua. Vi kjører hvertfall samme bil fram og tilbake. Heldigvis er ikke Bonden tam. Han kommer nok aldri til å bli det heller. Så gutta kjører om kapp med hverandre, ser hvem som hopper lengst, høyest og gærnest. Og jeg. Jeg tar gjerne heisen ned igjen også, bestiller meg en kaffe og myser mot tidligvårens vitaminer.