frisør eller tryllekunstner?

Nå har det gått såpass lang tid at jeg orker å snakke om det.
Så jeg skal fortelle noe.
Jeg har klipt meg.

I mange, mange år har jeg hatt kortis-hår og tenkt at det var bra. Tøft, fresht, spenstig, sprekt, sporty og de ordene vi velger å bruke når vi ikke kan bruke pen, søt eller feminin. Og hver eneste gang jeg har gått fra frisøren har jeg vært superfornøyd i vissheten om at det uansett tar kort tid å vokse ut igjen.
Jeg har letta litt overbærende på bryna av de jålejentene som har vært så redde for det lange håret sitt.
Før.
Men så begynte håret mitt å vokse litt forsiktig. Etter hvert kom det fram lokker som kunne minne om store krøller, og jeg smakte på tanken å ha langt hår. Ikke veldig langt, selvsagt, for jeg var redd for å snuble i det, siden jeg av kroppsfasong er mer sånn liten-og-rundaktig. Men de lokkene gjorde at jeg kunne hente frem ordet feminin når jeg tenkte på hårsveisen min.
Stas.
Etter et år med å dra seg i håret hadde jeg fått et skikkelig krøllete og rart bustehue, som på gode dager kunne kalles både søtt og feminint. Med litt lipgloss og støvletter var det svært så damete, faktisk!
Det skumle var at jeg ble vant til å ha det sånn. Jeg likte det såpass godt at jeg slutta å gjøre nye ting med det.

Men, så en dag var det blitt så langt at krøllene liksom ble late og lange, nesten som sommerferiedager.
Tenk om jeg skulle finne på å snuble i det! Uansett hvor mye stæsj jeg smørte oppi toppen, ble håret bare lengre og rettere. Jeg måtte rett og slett til frisøren for å "klippe fram krøllene igjen", som jeg befalte henne å gjøre. Min stakkars frisør klipte etter beste evne, og jeg sa hele tiden at hun måtte nok ta litt mer, for å være sikker.
Høyt oppe på adrenalin og frisørkaffe flørta jeg med meg sjøl i speilet og regnet med at krøllene kom fram bare jeg fikk ordna på det hjemme. Jeg syns kanskje det var litt hjelmpreg over sveisen, men var ikke særlig bekymra likevel. Det har jo alltid blitt bra etterhvert.

Ved middagsbordet den dagen var det ingen som snakket.
Før SuperUnni kom innom på besøk. Hun sto i døråpningen og gapte litt, og jeg spurte om hun kunne se at jeg hadde klippet frem krøllene mine.
Hun kunne se jeg hadde klippet meg, sa hun. Hun sa bare det.
Og minstemann dristet seg til å si at han ikke hadde kjent meg igjen da jeg sto i butikken.

Eldstesønn nevnte noe om at jeg kanskje ville se litt mindre lesbisk ut om jeg ikke hadde på meg skjorte. Selvom det ikke var noe galt med å se lesbisk ut altså, mamma!

Enhver annen vettug dame ville her sett slaget tapt, og starta å spare igjen. Og håpe på det beste.
Kanskje det var all koffeinen som sørget for det som videre hendte.
Jeg bestemte meg for å ordne opp.
Frisøren hadde sikkert ikke klippet helt riktig overalt. Det kunne da ikke være så vanskelig. Siden jeg har sett frisører klippe hår mange ganger, visste jeg at det var viktig å holde håret mellom fingrene og klippe på utsiden. Men kjøkkensakser har så lett for å bli store og kronglete, så det er likegreit å klippe litt mer av gangen om du først får tak på håret. Det var mye lettere å ta en tufs her og der, og så klippe den av på innsiden. Jeg har jo så tykt hår, så det var nok lurt å tynne det litt, klippe støttehår så krøllene skulle få plass til å lage fine lokker.
SuperUnni sa ikke stort mens jeg fiksa håret. Hun prøvde seg med at det nok ikke trengte å klippes mer nå, og at det kunne være lurt å spare litt til siden..

Etterpå. Etterpå, da sløret av villfarelse ble borte fra øynene mine, fikk jeg se resultatet. På ekte.
Heldigvis har jeg mange luer, og de fleste er ganske søte.
Men som lærer får man ikke gå med lue inne, og et øyeblikk skulle jeg ønske jeg var muslim.

Eller at frisøren min var tryllekunstner.