22. juli...

Halsen er litt kortere, øynene svir innimellom. I kveld har jeg, trygt hjemme i min egen stue, fått ta del i noen av følelsene som finnes der ute.
Ett år etter.
Jeg lar meg løfte og røre. Og leter etter de gode ordene som kan beskrive noe.
Og spesielt nå, ser jeg hvordan musikk kan tilføre det ekstra til følelsene mine.
Da den enslige trompetisten spilte "Mitt lille land" kjente jeg at noe åpnet seg inni meg.
Og alle artistene etterpå tilførte meg noe helt unikt, noe nytt og vakkert.
Til og med Knausgård, som jeg ikke har lest ett avsnitt av, fortalte meg noe viktig og nydelig.
Ved slutten kjente jeg igjen klokkenes budskap til ungdommen, og det var ikke mye som kvalte et lite hikst.
Jeg vet at jeg ikke mistet noen nære selv.
Men tonene gjør noe med meg, jeg kjenner meg igjen likevel. Savnet etter noe kjært, sorgen etter tomrommet. Og gleden over minnene.

Denne uken var jeg i begravelse. Min kjære Ludvik hadde mistet sin mamma. Hjertet krøllet seg når jeg så hennes sorg, og det var ingenting jeg kunne gjøre for å lindre den.
Men da solisten sang at det handler om å leve, kjente jeg likevel en trøst. På hennes vegne, og på mine egne.
I mine alder har man gjerne mistet noen, også noen nære og kjære. Det er sanger som alltid for meg til å gråte, samme hvor glad jeg er. Tårene kommer rett og slett på refleks.
Som "Blott en dag".

Jeg skal bruke en avstikker til å fortelle noe om akkurat den sangen. Som ikke er trist.
Pappa elsket den. Og da han døde, altfor ung, hadde vi en solist til å synge for ham. Det var nydelig.
Selvsagt var jeg trist og i sorg og sjokk enda, men jeg vet, at jeg hadde grått uansett, fordi jeg var vant til det. Kom den sangen inn i lydbildet til pappa mens han levde, var aldri gråten langt unna. Han tuta i vei, og jeg ble liksom kjent med den sangen på den måten.
Noen år etter var jeg i dåp til en nevø, og gråt mine salte tårer mens de andre sang "et øyeblikk av gangen".
Verre var det når min eksmann skulle gifte seg på nytt, flere år etter at vi var skilt.
Gutta skulle være brudesvenner, og det var to stolte og stramme karer som ville at jeg skulle komme og se på dem i kirken. Forholdet til min eks og hans nye kone er avklart, og jeg er oppriktig lykkelig på deres vegne. Så dette var egentlig plankekjøring.
Men da de hadde valgt "Blott en dag" må jeg innrømme at det var pinlig å sitte og hulke på en av de bakerste benkene. Jeg vurderte å gå ut, men regnet med at det ville blitt enda verre. Så jeg håpet at han husket mitt handikap, og heller fortalte henne om det i etterkant om spørsmålet kom.
Så fikk heller tanter og andre tenke sitt om ekskona som satt og grein i bryllupet.

Vel, det var "Blott en dag" for meg. Som veldig mange andre sanger setter den igang noe hos meg.
Og mitt hode er et hus der mine sanger holder til...
-sitat Lillebjørn Nilsen