Reisebrev fra frøken Frys

Da jeg skjønte at bonden var klar for årets første ferietur, var det bare å pakke litt løst og fast. Det er lettere å vite hva jeg absolutt ikke vil trenge på turen, enn å forestille seg hva jeg kan komme til å få bruk for. Av erfaring er alt som kan defineres som lekkert totalt bortkasta. Til gjengjeld har jeg opplevd stor glede av varmt, vindtett og vanntett tøy. Og plasttallerken, hodelykt, sitteunderlag og myggolje.

Han skal ha kreditt for det, bonden, at han ikke bryr seg om hvordan jeg ser ut i ferien. Jeg kan, forblåst, fullstappet av klær og tilsølt av gammel sjokolade, se ut som noe han har prøvd å redde ut av ei revesnare. Med legghår så lange at de krøller seg, myggstikk i ansiktet og sørgerender under neglene kan jeg slippe ut magen og trekke inn den friske lufta.
Og jeg skal love at den lufta er frisk. Og vel så det. Jeg kom på i dag at jeg har glemt å pakke vanter og bøff. Og den friske lufta gjør seg absolutt gjeldende.

Bonden snakker ofte og mye om hvor deilig han syns det er i fjellet. Helst på toppene.  De over to tusen meter. Der er det full oversikt, og tankene er klare, hjertet rent, sjela fri, og alt det der. (Hørt det før, sagt det sjøl, bare om andre steder) Jeg skjønner at han mener det også. Men.
Han sier aldri noe om den sure vinden som stort sett alltid piper rundt øra, og som har for vane å komme fra nord, uansett. Eller at dagtemperaturene stort sett ikke overstiger ti grader. Og om den skulle finne på å gjøre det, at sola varmer og vinden løyer, er det plutselig et eldorado av mygg, både til innvortes og utvortes bruk, og til inhalering. Dette later ikke til å påvirke ham ett sekund.

I år har jeg satt ned den berømte foten når det gjelder telt og fiske. Han har da kompiser, nevøer og bonusgutta til sånt! Her har vi med oss verdens mest fiskeinteresserte nevø, som mer enn gjerne vil prøve telt og bett både her og der. Og jeg applauderer og roper GOD TUR!, med planer om dager ved hytta, med hekletøy, gitar, wordfeud og en løpetur utenfor myrene. Passe tørrskodd, med passe mengder friskluft og mosjon.
Han har prøvd å få meg til å bli med. Jeg er jo smigret, selvsagt. Koselig at han ønsker å bruke tiden med meg. Jeg ønsker det jeg også. Men det stopper der.
Det finnes tusenvis av andre ting vi kan finne på sammen, enn akkurat iskalde netter i telt på størrelse med en litt stor sovepose.
Forresten smugpakker jeg jo alltid med meg lipgloss, og etter en natt eller to i telt i myggland, har jeg gjerne munnen full av mygglik og moserester. Den funker jo som et fluepapir.

Men jeg lover at de andre tingene bonden min finner på i ferien er ganske unike og varierte. Denne ferien har han allerede rodd en tur på et nytt vann, vært gjest en natt på hytte der, fiska ørret på ett annet vann og sovet i sola i lyngen etterpå, hatt en natt på egen hytte. Gått til en annen hytte for ny overnatting, og snudd av hensyn til den gamle stivbente (nei, jeg snakker om Teddy, Samojed på trettende året) fordi det var folk der. Og heller gått runden oppom et par andre vann. I tillegg har han vært på kjøpesenteret i Flå og kjøpt nye fjellsko til nevøen sin og til slutt lagt seg med hodepine. Og vi skriver fortsatt mandag i hans første ferieuke. Her er det ikke snakk om å kaste bort tiden.

Nå er jeg den eneste våkne i hytta. De ligger rett ut på hver sin plass, både bonden, nevøen og Stivbenten. De høyeste snorka kommer nok fra plassen under bordet. Han er en lykkelig gamling som elsker å rulle seg i lyng, snuse etter rein og bjeffe på sau. I fjor fikk han juling av ei søye, men hukommelsen hans er ikke helt i strekk, så han er fortsatt i storslag om det dukker opp sauer.
Eller mat. Han tror faktisk det er mulig å bjeffe i seg maten. Og bonden sørger for å holde trua hans varm. Mens vi andre rett og slett holder oss for ørene.