Så skimrande var aldrig havet...

Dagen i dag så ut til å bli en sånn stille hjemme-dag, med litt rydding og litt trampolineligging for å få sol på kroppen og forberede skoleåret med litt læreboklesing.
Og motorsaga durende i bakgrunnen fordi Bonden lager en krakk eller to.

Men siden jeg har en handlingens mann med ferdig lastet båthenger, ble det ikke sånn.
Heldigvis.

Han foreslo litt løst ved frokosten at vi kunne ta med båten på Eikeren. Som for å forberede meg tidlig. Han begynner nok å kjenne meg, og aner at jeg trenger lenger tid enn han på å pakke og dra. Jeg dro selvsagt på det, utakknemlig som jeg var, fordi det var så behagelig her hjemme.
Varmt og godt på trampolina, og sånn passe seigt tempo for en lat husfrue.

Men da han kom tilbake etter å ha sagd og skjært og kutta og høgd sikkert alt tømmeret som lå på plassen, skjønte jeg at tålmodigheten hans gikk på bare godvilja. Han kjeda seg.
- Vi kunne jo ta båten ned til Eidsfoss og fått oss en bedre middag? Sola skinner, og det blir en fin dag, det vet jeg!
Mat? Da var gnisten tent hos den matglade.
Så, etter at jeg bare hadde rydda i klærne, pakka litt, tatt på lipgloss og handla inn for helga, var jeg klar.

Bonden min tok nok personlig rekord i tålmodighet, og sola sto høyt og godt på himmelen før båten var vinsja uti..
Ute på vannet kom jeg på det han hele tiden hadde visst, fordi han faktisk har hørt på hva jeg har sagt innimellom.
Jeg elsker vannet.
Ikke som at jeg på død og liv skal nedi det. Men å se på det, se utover det og kjenne lufta rett over det. Når sola lager glitter over mørket, blir det nesten magisk. Og overalt langs vannkanten ligger nydelige plasser  å se på, noen steder å stoppe ved.

I Eidsfoss var det folkeliv, steinmesse, utstillinger, kunst og mat. Jeg var kald etter båtturen, så Bonden foreslo at vi spiste inne for å få igjen varmen. Makan til galanthet! Etter å ha fortært Verdens Største Kjøttkakeporsjoner, tok vi desserten ute, i en nydelig hage.
Og etter mat måtte vi gå litt for å få kjøttkakene ut i armer og bein, så vi tok turen innom de ulike utstillerne i galleriet. Imponerende bra håndverk! Jeg var kjempeflink og bare SÅ, kjøpte ingenting.
Med hånda i neven hans ruslet vi tilbake til båten.

Båtturen opp igjen hadde med seg noen få, men digre regndråper. Ikke noe problem, for været var såpass ustabilt og skiftende, at sola likevel ikke stoppa å skinne. Vi bare sakket farten litt etterpå, for å samle solstrålene litt til å få varmen. Og så gikk vi i land på ei øy med varme svaberg og lukt av svidde furunåler og lyng. Jeg fikk akkurat lagt ut badehåndkleet, før det starta å regne igjen. Så da var det bare å frese videre oppover. Rundt omkring var himmelen mørk lilla, men en liten stripe over oss var lyseblå.

Det var bare oss to, uten tidsplan eller press. Og uten regntøy.

Denne dagen skal jeg spare på.
Så jeg kan ta den fram til vinteren, når det har vært is på vannet lenge og vi bærer inn ved hver eneste dag.
Da skal den få lov til å fortelle meg hvordan det KAN være..