Ikke alle dager er like godt smurt

Det kan starte med å våkne, og finne ut at sola vi var lovet heller sykla rundt, om Bergen, og da kan vi ikke bare komma her og komma her.

Dagen var i utgangspunktet godt planlagt.
Bading og latter, måltidene ute med sol i sinnet ved hyttenurket lå ferdig innkoda i dagen, klar til bruk. Alt vi trengte å bidra med var å stå opp og åpne hyttedøra.

Ettermiddagen skulle brukes til ferieoverlevering av unger, så dette ble siste dagen sammen på over to uker. Altså ekstra viktig med masse kos.

Og akkurat denne dagen viser det seg altså at purkeskinnet skal ut og lufte seg litt. Den delen av meg som bare kjefter, tar alt ille opp og får andre til å føle seg små, dumme og i veien. Som har gått og samlet på grumsebagateller til de har vokst seg store og skikkelig gjørmete. Den delen av meg som jeg ikke ønsker at andre skal se. Og aller minst de jeg elsker høyest, ungene mine.
Nå skal jeg jammen skrive om det, og vise at vi som blogger om det gode i livet, ikke nødvendigvis alltid har det akkurat sånn.
Det er bare så innmari mye hyggeligere å skrive om.

Fordi gråværet tar plass, og lavtrykket presser drar vi heller hjem fra hytta og vannet for å pakke og ordne til sommerens avreise.

Jeg har fått SMS om å huske regntøy, gummistøvler, joggesko, sandaler, ekstra klær og alle sånne selvfølgelige ting som er lett å glemme. Eller som jeg rett og slett ikke har fullstendig oversikt over. Og han kjenner meg nok til å påpeke viktigheten av disse rekvisittene. For meg handler det nå om ære, omsorgsevne og voksenhet; - evnen til å levere prikkfritt.
Min svakhet, min utfordring. Han skal bare få se. At jeg får det til.
Det er alltid grunner til at ekser er nettopp ekser. 

Med grundig gjennomgang både i hodet og i boden, på stabbur og loft, finner jeg ut at vi mangler én regnjakke, ett sett gummiser og ett par sandaler. Alt dette til samme ungen. Minsten. Som på sin side sitter i sofaen og følger med på et dødsviktig møkkaprogram på tv’n. Uten å løfte så mye som en halv rompeball til hjelp, eller bare svare på spørsmål fra meg forteller guttungen hva som må være rent til de skal dra.  Og jeg hiver klær i vaskemaskin mens jeg banner inni meg over at jeg lar ham gjøre det. Snakke sånn til meg.

Siden han var nyfødt, har han kunnet snurre meg rundt hvilken finger som helst. Jeg er så fascinert av hans tankesett og handlingsmønster, som er så milevis fra min egen, at jeg til enhver tid har stått på pinne for hans minste lille vink. Redd for at han ikke skal ha det bra, eller at han ikke skal være fornøyd med meg. Og jeg er så takknemlig for den tiden jeg får sammen med ham.
Den eldste forstår jeg bedre, jeg har altfor ofte fullført setningene hans fordi jeg “visste hva han skulle si”. Jeg kjenner meg selv igjen i han, på godt og vondt, og han har fått svi for det mer enn én gang. Jeg tør liksom å ta han hardere, siden jeg tror jeg kjenner tankene hans. Noe jeg selvsagt ikke gjør, han lærer meg stadig nye måter å se ting på.

Så mens de sitter og ser på TV går jeg rundt i huset og rydder og leter etter saker. Og bygger opp sinnet til en passe stor kanonladning. Over lite hjelp, støyende tv-serier og manglende interesse for egen velferd i ferien. Jeg blåser i nesa og maner fram til kamp. Minsten reagerer ikke. Han er opptatt. Eldstemann vet bedre.
Han har lært seg at når jeg får den spisse stemmen er det egentlig bare å gi opp egne planer. Han reiser seg opp og spør hva han skal gjøre, svarer pent og tømmer oppvaskmaskin. Som for å vise at jeg bestemmer.
Og jeg nyter det. Maktsyk og humørsyk. Så deilig å være større enn noen.
Så skygger han banen for noen timer. Ut av huset. Han er reddet.
Minsten aner fortsatt fred og ingen fare, og slenger nå og da en kommentar fra sofaen om vi skal dra snart, eller om jeg er ferdig. Jeg går og småkjefter og grubler på de sandalene, om jeg kan ha satt dem igjen i Stavern da vi var på ferie. Max urutt…

Det ender med at vi drar ut og handler det som mangler med penger jeg ikke egentlig kan bruke, og jeg føler meg liten, ustrukturert, og fullstendig uten evne til planlegging og langsiktig tenkning.
Selvsagt ryker det for meg i bilen, der jeg febrilsk, og med all makt prøver å få alle mine vonde tanker planta over på ungen. Mens jeg sitter og roper, inne i bilen, der det egentlig hadde holdt å snakke ganske lavt, er det noe i bakhodet mitt som sier at dette går for langt. At ingen unger trenger foreldre som bruker sarkasme i veiledningen videre. At guttungen sannsynligvis hører aldeles utmerket, takk. Og at både han og jeg egentlig trenger en klem nå.
Likevel gir jeg meg ikke før både han og jeg sitter og griner i bilen, og ingen snakker mer. Begge føler seg verdiløse og ubrukelige og ser ut av vinduet i stillhet, med hver sin tunge, svarte samvittighet.
Og ingen var enige om at det var en fin tur.

Da jeg parkerte min rustne, gamle bil i gårdsplassen hos pappaen, var det med komplett feriegarderobe til begge. Noe brukt, noe nytt noe lånt og noe blått. Det hadde kosta penger, verdighet, samvittighet og trivelighet. Ungene var fortsatt ganske stille, selv om stemningen var litt lettere og jeg hadde bedt om unnskyldning for utblåsninga mi. Å skulle gi gode klemmer og fortelle hvor glad jeg er i dem, og ønske dem masse godt for ferien, ble liksom ikke det samme.
Det ble et stille øyeblikk med hodet på rattet nedi bakken, før jeg kunne kjøre hjemover og starte på egenferien min.

Såklart blir dette en god ferie. Såklart vet ungene mine at jeg elsker dem. Og såklart vet jeg at jeg er mer enn dette. Jeg har et fantastisk liv. Men noen ganger er det greit å stoppe opp litt.
Værra neri me’ handa.
Og kjenne på varmen i nylagt møkk.