Litt av Mitt 2013.

Jeg vet for en gangs skyld ikke hvordan jeg skal begynne å skrive. Tankene mine på denne siste dagen av året er så navlebeskuende at jeg sliter med å se det store bildet. Men jeg er sikker på at det vil se bedre ut etter hvert som jeg kommer på hendelser, tanker og følelser fra året som har vært.

Men året har i hvert fall inneholdt en god del pakking og flytting, siden jeg flytta tilbake til Kopperud i sommer og mamma flytta inn i leilighet på Fjell i høst. Det er merkelig hvordan ting har lett for å hope seg opp på de merkeligste steder, for så dukke opp når man trenger de minst. Jeg tror at flyttingen for mamma var mer voldsom enn for meg, selv om min handlet om samlivsbrudd. For mamma har bodd i det samme huset i nesten tretti år, og er i tillegg en samler når det gjelder alt fra skruer og brukte frimerker til håndkremer fra åttitallet og hermetiske agurker. Hun har også samlet nok klær til å starte sin egen fretexbutikk a la Radio Norges konsept: Klassikere fra de fire siste tiår kombinert med det beste fra i dag.

Jeg må si det var stas å finne mine gamle strikkagensere i åttitallsbørstet ull, pent pakket sammen på loftet, sammen med elleville gardiner fra søttiitallet.

Min egen flytting kan jo diskuteres både opp og ned, noe som gjerne også skjer i små bygder når ei dame bare drar. Men er det noe jeg har lært dette året, på godt og vondt, så er det at følelser nekter å la seg bestemmes over. Jeg manglet dem. Ferdig snakka.

Paradokset er at jeg i etterkant har kjent på akkurat det samme selv. I løpet av denne høsten har jeg nemlig blitt kjent med hjertet mitt. Og det er jammen mer enn en håndfull frø, for å si det sånn. 

Jeg har nok visst at det har vært der inne et sted, og jeg har sett døra som har holdt det på plassen sin. Trygt innelåst. 

Denne høsten har det altså skjedd ting i livet mitt, veldig veldig fine ting, som har gjort at jeg har tenkt på å kanskje finne nøkkelen til den døra. Og kanskje åpne litt på gløtt, for å se hva som kunne skje. 

Men jeg var nok litt uoppmerksom et øyeblikk, for døra ikke bare åpna seg, men ut kom et digert elefantisk hjerte bumpende i fullt firsprang og tok helt innersvingen på meg. Og døra var revet av hengslene.

Den stakkars mannen som ble utsatt for dette ble stum som en østers, og må sannsynligvis i terapi over en lengre periode.

Selvsagt endte det i grin.

Og der er jeg nå.

Plutselig kjenner jeg hvor mye jeg skulle ønske hjertet faktisk lot seg bestemme over! Hans selvsagt. Det er karma'n sin det, tenker jeg.

Men jeg lover, at den følelsen det var å se hjertet mitt så glad et øyeblikk, var verdt alle tårene jeg har felt i jula og feller i dag. 

Og om jeg skal fortelle en morsom historie fra 2013, kan det være greit å ta med den søndags morgenen jeg overholdt en trompetavtale nede ved elvebredden i Hokksund, i beste fisketid. Under pakkinga hos mamma fant jeg nemlig min onkels gamle trompet. OG jeg klarte ikke å la være å prøve den. Oppi pappesker og filleryer ble jeg sittende å øve, til jeg syns jeg hadde ganske dreis på en sang. Og siden jeg ikke er så beskjeden, begynte jeg med en gang å skryte til venner om at jeg er en ganske bra trompetist.. Håvard, som bor i GamleHokksund trodde nok ikke helt på meg der jeg skrøyt, så vi inngikk en avtale. Den neste søndag morgen skulle jeg stå på den ene siden og spille, og han skulle stå på den andre siden og høre. Om han forsto hvilken sang jeg spilte, ville han anerkjenne meg som trompetist. Vel. Søndagen kom og jeg stilte meg opp. Jeg så ikke ham, men tre fiskere som sto godt plassert like ved meg. Det starta egentlig å bli litt pinlig allerede der, men jeg ville ikke ha på meg at jeg ikke holdt avtaler, så jeg starta å spille. Etter første gjennomføring var det like dørgende stille, og ingen Håvard å se noe sted. Så jeg dro en runde til. Og enda en. Ikke før jeg hadde spilt sangen ferdig tre ganger hørte jeg applaus på den andre siden. Da bukket jeg pent, slik som konserttrompetister gjør, pakket ned instrumentet og gikk derifra. Saken var at Håvard hadde glemt hele avtalen, og hadde bare hørt en slags lyd der han og Ida så i senga den morgenen. De fikk på seg klærne og løp ned til elva. Og der rakk de å gi applaus før jeg dro. Han måtte gi seg angående tvilen på meg som trompetist, for han hadde hørt hele sangen og forstått hvilken det var. Jeg må ha virket veldig forelsket der jeg sto, for den sangen jeg hadde klart å øve inn, var "Ican't help falling in love with you". 

Glad jeg kjenner både Håvard og Ida så godt at de ikke misforsto den, så får jeg heller leve med at noen fiskere tenker ett og annet om meg.

Og ellers dette året har det vært mye sang og spill. Jeg har vært med å holde forestilling, sammen med kirkekoret, og jeg har vært på flere konserter sjøl. Den konserten som gjorde sterkes inntrykk var nok Kari Bremnes sin. Jeg var ikke forberedt på henne, og hun tok meg med storm. Denne konserten var en julegave til min bestevenn, og jeg er veldig glad for at jeg var med.

Jeg har også opprettholdt noe av svimehuefaktoren, i det jeg fant ut at jeg i fire år har holdt av festlokale til Emils konfirmasjon. På feil dato. Så jeg må ut og finne et passende lokale. Grr.

Og jeg har fått en planke av kollegene mine som nøkkelring, sånn at jeg skal finne den igjen. Alt er ved det normale, altså. Men enten du tror det eller ikke, har jeg faktisk bedret meg voldsomt i løpet av dette året. Så, hvordan det HAR vært, er jo en interessant tanke.

Jeg har vært en del ute og reist i år, både med egen jobb, andres jobb og familier. Ikke akkurat til Bangkok og Nepal, men jeg har da vært i Warszawa, Berlin, Kiel, København, Katowice og Krakow. Så jeg har kjøpt meg ny parfyme og likør, portvin og tre fine kjoler.

Elevene mine gir meg interessante dager og morsomme opplevelser, de sørger for at jeg ikke får blitt selvhøytidelig. Jeg har prøvd meg på twerking i klasserommet, og de som vet hva det er, kan nok forestille seg ett og annet idiotisk bilde. Vel, det er enda mer klønete og idiotisk enn forestillingen din. Jeg har også fått meg snapchat, og lærte etter en sykedag hjemme hvordan absolutt alle på lista fikk det samme bildet som jeg trodde jeg sendte til mine tre aller nærmeste venner. Jeg oppdaget det da det ble screenshotta flere ganger av elever..