Man tager hvad man haver...

Jeg tror jeg har laget noe godt, igjen.
Det er rart med det, hvordan de nye rettene trylles frem etter en titt i skapene som mangler mer enn det innehar. Ikke for det. Matskapene mine er alltid fulle av overraskelser. Det hender bare at det mangler de mest elementære ting, mens jeg har tørket trompetsopp og lønnesirup liggende på lur.

I kveld var et typisk eksempel på kreative løsninger. Jeg hadde tatt min runde på Bunnpris, og var soleklar på at dette ble den eneste i dag. Det var kjøpt inn to bokser juleøl, så jeg parkerte bilen godt innimellom husvegger og annet byggverk og gledet meg til å stemme gitaren.

Akkurat i kveld viste det seg at Ludvik hadde tid til å besøke meg! Det var stor stas, og spesielt når hun valgte å støvsuge to etasjer for meg mens jeg prøvde å finne igjen kjøkkenbenken og bordet. Jeg bestemte meg for å lage noe vegetarisk, siden vi ikke var så kjøttsultne. Flaks at jeg er en kløpper på å handle grønnsaker, for det har jeg nok av.
Og siden jeg hadde noen fullkorn pitabrød i fryseren, var det nesten for lett til å være sant. Det var bare å hive pitaene i ovnen og la de steke mens jeg lagde resten.

Og det er gjerne sånn, at når noe virker "for godt til å være sant".. - I hvert fall ble det sånn.
Men jeg satte igang som om jeg aldri hadde hørt dette ordtaket. Jeg hadde litt grønnkål som jeg finsnitta og freste i panna. Og jeg hadde løk og hvitløk som jeg finhakket. Og en stang med selleri. Stas, den var skikkelig sprø og fin. Må ha vært heldig med den, for selleriene pleier gjerne å bli litt slappe etter en stund i kjøleskap. Oppi panna med den også. Så skar jeg bittesmå terninger av tomat og skrelt slangeagurk og et halvt glass med chilimarinert fetaost, uten oljen såklart. Oppå dette skvisa jeg saften av en halv, grønn partyfrukt og blandet alt i en stor bolle. Siden jeg har basilikumplante som fortsatt lever, kunne jeg flotte meg litt for Ludvik med å hakke dette i samme slengen.

Så ringte mamma for å slå av en prat. Noe som alltid er trivelig. Jeg var nok hakket stressa gjennom samtalen, for å overdøve kjøkkenvifta og støvsugern mens jeg prøvde å få eldstemann til å ta med rett søppelpose da han skulle gå, det er ikke gjort over telefon, for å si det sånn. Men etter at støvsugern og telefonen var stille og søpla var borte kom jeg til å tenke på at jeg hadde noe i ovnen. Utgangsdøra sto åpen, jeg lurer på om Ludvik tenkte på å flykte. Men hun holdt seg innafor. Det var et bedrøvelig syn når ovnsdøra også sto åpen. Fem gråbrune, runde plater var ferdig stekt og vel så det. Da vi tok i dem knakk de som sponplater. Og det gikk ikke å fylle dem med noe som helst.

Siden jeg ikke er tapt bak ei kjøleskapsdør foreslo jeg lett å bruke wraps isteden. Ludvik nikket ivrig og alt var bra. Helt til jeg kom på at wrapsene var spist opp. Så da kunne jeg jo lage couscous, noe jeg har hatt stor lykke med i det siste. Men det hadde jeg hatt så stor lykke med at jeg hadde spist opp resten forrige uke. Og glemt, så det ikke var kjøpt inn nytt. Da fikk Ludvik lov til å kikke i skapene for å finne ut hva hun ville ha som tilbehør. Der var fullkornsmakaroni, tagliatelle, fullkornsris, gryn og bønner. Hun valgte risen, så da blei det sånn.

Da risen var ferdig kokt, lurte Ludvik på Soyasaus.. Vel, den vet jeg med sikkerhet at jeg lot stå igjen hos Bonden da jeg flytta... Så vi gikk gjennom de ulike typene av dressing i kjøleskapet. Det var hamburger-, karridressing og ketchup.

Og det var her. Akkurat her det geniale skjedde. Jeg fant balsamicoddik og lønnesirup. Så klippet vi opp noen skiver spekeskinke fordi vi nå var litt kjøttsultne likevel.
På tallerkenen så det nesten profft ut. Men vi rakk ikke ta bilde før det var borte igjen. Så du må rett og slet tro meg på mitt ord da jeg sier at det var verdt frustrasjonene underveis.

Bon Apétit!