Trå små kjånåsårå på hå brå plåss

Med tidvis svikt i knea og bølger i håret kan jeg fortelle at jeg har kommet helskinna hjem fra seminar på danskebåten.
Jeg ser mens jeg skriver, at det ser litt suspekt ut.
Men altså. Når Vestfossenskolene først skal seminere seg er det ingenting som er overlatt til seg selv. Og vi dro, rundt hundre personer, på tur fra torsdag til lørdag.

Selvsagt var det fullt trøkk med faglig innhold og seriøse oppgaver hele torsdag ettermiddag. Men det jeg syns er mer interessant å fortelle om er de timene vi var overlatt til fantasien, i København på fredag formiddag.

Eller. Egentlig har jeg ikke mye å fortelle om det heller.
Bortsett fra at noen av kara klarte å finne en av barndommens glemte sanger i nærheten av Christmas Market. Utfordringen var å finne kineserne. De som vanligvis er overalt med kamera og turistbuss, var akkurat denne dagen ute til lunsj. Så disse kreative menn måtte improvisere. Jeg tror Jan Erik hilser pent på en konstabel som spurte hva det var, mens Bjørn Ståle beundrer Jan der han står og spiller på en kontrabass. Disse tre menn er nok tilsammen like høye som en hel turistbuss full av kinesere. Og jeg tør nesten ikke tenke på hva Jan mener er kontrabassen her..

Selv tok jeg egne veier denne fredagen, og jeg havnet i en treetasjes butikk med alt fra vanter og dopapir med bart, til lysende pinner i bokser. Jeg ble ivrig og glemte tid og sted. Så oppdaget jeg at mobilen min var tom for strøm. Jeg hadde altså ikke klokke, ingen kontakt med de andre og ikke peiling på hvor jeg var i forhold til båten. Som skulle gå fire.
Jeg fant ut at det var lurt å spørre folk på gata, men skjønte tidlig at jeg ikke var spesielt god i dansk. Så det ble litt småløping i flere retninger, før jeg plutselig oppdaget en av lærerne fra barneskolen. Jeg fulgte etter ham i smug, så ingen skulle skjønne at jeg var så desorientert. Og vips, så var jeg ved bussholdeplassen. Og der sto altså disse tre.

Tri smi kinisiri pi hi bri pliss.