En ordløs strøm av visshet..

Er det dette de kaller intuisjon?
Når du bare vet, uten å påstå.
Eller forstår, uten å kunne forklare.

For å være ærlig, begynner jeg å bli litt lei meg sjøl nå.
Ikke lei meg, som i trist.
Men sliten, av min egen stemme.
Av å skulle høres, leses, ses. Hele tiden.
Må likes.
Bør anerkjennes.

Jeg jager.
Men i all verden, hvorfor GJØR jeg det?
Jeg er egentlig ikke en jeger. Jeg er jo en sanker, der inne. Som jobber i det små.
Som finner godbiter rett under føttene mine.
Og som tar med hjem.
Skal jeg virkelig jage?

Tilbake til den ordløse, den som ligger under alt. Forståelsen.
....
....
....
....

Jeg er ikke der jeg skal være, akkurat nå.
Hjertet mitt sier fra til meg, at jeg må passe på så jeg ikke mister det.

Mine kjære, mine få.
Og jeg.
Det er sånn det må være.