Fra innerst til innerst

...det er ditt autentiske deg! den du er! sjelen kaller deg, det er det det er ...

I denne sene kvelden ga du meg disse ordene, etter at jeg famlende hadde fortalt hvordan det er å være inni her akkurat nå.
Hvorfor jeg er fjern og utilgjengelig. Svarer med dårlige svar på meldinger, avslutter samtaler. Ikke tar kontakt. Snevrer inn blikket, demper hørselen.

Jeg har alltid vært så opptatt av andre. Og det har vært viktig for meg å gjøre en forskjell, for andre. Å være ønsket, nødvendig, til nytte og glede. Kanskje til og med til ettertanke. For andre.
Og har det utviklet meg som menneske? Har hjertet vært med?

Du sådde en spire, om å puste med hjertet, føle fremfor å tenke. Ane fremfor å forklare.
Jeg trener. Og jeg kjenner, merker, fornemmer, føler, sanser sterkere.
På godt og vondt.
Erkjenne fremfor påstå.
Det gjør meg hverken trist eller glad, egentlig. Bare viss. På at jeg føler og har med hjertet.
Jeg er kobla på.

...du er i ferd med å bli hel, den du er skapt for å være, det vil gjøre godt og vondt, bare fordi det er nytt, hvis du hadde prøvd å gå på line i et sirkus telt hadde du dettet ned og slått deg kraftig, inntil du hadde lært å gå på den...

Og du, min kritiker, min kjære, min mentale trener. Du holder lykta di sånn at jeg kan følge i strimen av lys,  - famlende etter.

Takk for at du aldri slutter å spørre. Og for at du alltid ser etter muligheter for utvikling.