Og ein dompa-ap i-i ei grååån

På fyrste dag jol, då fekk eg av mitt viiiiv
- ein dompa-ap i-i ei grååån!

Siden jeg var bitteliten med blonderose utenpå bleierompa har jeg alltid feiret første juledag sammen med mormor og alle ungene. Mine første juleselskap med hjemmesydd, rød krimpelinkjole og lyse, bløte hårlokker er et artig minne. I fotoalbumene sitter vi på fanget til oldeforeldre, besteforeldre og tanter.
Morfar var selvsagt med, de første årene, men det husker jeg ikke så mye av. Min mormor ble tidlig enke, og hadde fem barn. Som igjen fikk en del barn, vanskelig å holde tellinga på akkurat hvor mange barnebarn vi ble etter hvert som åra gikk.

Våre foreldre pleide å ta med seg restene etter julematen, unger og pakk, og så var hele klanen samlet noen timer på førstedag. Onkel Frank har alltid vært den tøffeste til å spise opp maten sin. Men etter hvert som vi ble eldre, tror jeg nesten min egen storebror har overtatt seierspallen når det gjelder riskrem. Jeg tror kanskje han har en egen magesekk for riskrem, noe a la Askeladden som kappåt med trollet. Til glede for tantene som har laget maten.

Overalt hvor vi snudde oss i mormors hus, sto det eller satt det tanter av alle slag, enten de vasket opp eller røyka, eller begge deler. Og vi ungene løp etter hverandre i rundkjøringa mellom kjøkken, stuer og gang. Helt til en eller annen klemte noe i ei dør. Da blei det grin, og alle satt skamfulle helt stille til de voksne hadde glemt det.
Onklene så på TV og på klokka inne i stua.

Denne førstedagen var jeg sammen med den samme klanen. Mormor er borte, og ikke lenger familiens matriark, nå er det tante Pose som er eldst i rekka. Det er lenge siden vi feiret jul i mormors hus, -de siste årene har det liksom gått litt rotløst rundt.
Begge tantene mine har åpnet husene sine, og i år var det mamma som inviterte. Det er som det skal være. Bortsett fra at mormor for noen år tilbake bestemte at vi ikke lenger skulle spise julemiddagsrester, -for å spare arbeidet.
Det beste var tiden vi kunne bruke sammen. Sa mormor. Siden alle tantene og onklene var enige, har det nå blitt tradisjon i vår klan at vi har pølsefest første juledag.
Med riskrem.

I tenårene var det annerledes på førstedagene. Fettere og kusiner hadde alltid forandret seg siden sist, og de (eller vi) hadde alltid nye klær, kviser eller kjærester. Så ble det samboere, koner, menner til kusiner og fettere. Som etter hvert ble byttet ut til nye samboere, koner og menner.

Og nå, noen år senere, er jeg selv en av tantene.
Siden vi har papptallerkener vasker vi ikke opp, og ikke røyker vi heller.
Men vi er over alt, og skravla går. De nye babyene blir beundret og kost med, løftet på og sunget for. De større ungene løper i gangen til en eller annen slår seg og griner. Onkel Frank er fortsatt flink til å spise opp maten sin, -han er ekstra glad i pølser.

Vi mangler noen hvert år, det er sånn i familier. Det er en litt trist undertone med de som aldri kommer tilbake. Men det kommer nye til.
Og de skal læres opp til å bruke første juledag på å løpe i gangene, og spise pølser og riskrem og kransekake.