1. januar..

Året ligger foran oss. 2015.
Med tanke på hvordan 2014 utvikla seg, har jeg overhodet ingen formening om hvor dette året vil ende.
For én ting har jeg lært:
Ingenting er noengang akkurat sånn jeg trodde det var, eller trodde det skulle være.
Og så kommer resten an på hvordan jeg mottar det som kommer til meg.

Jeg vet at fjoråret startet med en hjertesorg, men jeg vet også at den hjertesorgen var helt nødvendig for at jeg virkelig skulle kjenne på de følelsene. De riktige.
Fjoråret har lært meg mye om å elske. Ubetinget. Og om å forstå og stå for. Å stå for egne følelser og valg, og å stå opp for meg selv.
Og at jeg elsker min Kaptein Blikk, -vel, det kan jeg si med stor tyngde.
Han er den. Den som lar meg være den jeg er, som møter meg med ro og takhøyde. Og som stryker meg på kinnet når jeg sovner.

Jeg har også sett kraften i å virkelig tørre å tro på at noe er mulig!
Kraften i å banke vettet ut av Janteloven innimellom.
Kjenne hvordan gode tilbakemeldinger fra andre løfter meg, og hvordan jeg kan utvikle meg med konstruktiv kritikk.

2015..
Dette året skal jeg bruke på vekst og utvikling.

Først og fremst vil jeg holde fokus på de aller nærmeste, Gutta Krutt.
Vokser gjør de jo helt uten mitt fokus, de er tross alt fortsatt i voksealderen. -Gud hjelpe meg, i 2014 vokste de meg begge to over hodet. Og ingen av dem ser ut til å ha stoppet med voksingen. Sånn sett.
Men de skal også oppnå vekst og utvikling i forhold til skole og fremtid, og der kan jeg passe på å holde fokus. Og hjelpe til. Være til stede og bidra. Jeg er jo tross alt lærer i ungdomsskolen...
Begge gutta har sin base hos meg, og jeg skal være den strukturerte, organiserte, rolige, besluttsomme voksne i hverdagene våre.
Jeg vet jo hvor lett jeg har for å fylle dagene, timene og minuttene med ulike gjøremål og hendelser. Med vekslende hell. Men etter flere år med prøving og feiling, har jeg funnet ut at det mulig, også for meg, å ha et tilnærmet normalt familieliv.

Jeg skal gi ut Hagegyngas bilbok i 2015, og jeg skal etablere meg som privatlærer på ettermiddagene, i tillegg til min vanlige lærerjobb. Og disse andre syslene mine, som er sammensydd i min lille bedrift ORDBOBLER.
Jeg ser at det virker merkelig å gjøre dette samtidig som å holde fokus på de nærmeste.
Men det lar seg faktisk gjøre.

Og mine andre aller nærmeste, fargene i paletten min, de skal jeg fortsatt henge i rompa på, og vi skal bryne oss på hverandre, le og gråte, oppleve og leve. Vi skal ha vekst og utvikling sammen. Og vi kommer til å male et interessant bilde sammen, med alle de fargene.
Sånn er det i hvert fall inne i tankene mine.
Jeg vil prøve å løfte mine nærmeste,
slik de har vært med på å løfte meg.

Jeg gleder meg!