Fresk Ørret!

Ikke fersk. Fresk.

Den lå stivfrossen på kjøkkenbenken, enkeltpakket på rekke sammen med tre andre ørretbiter, og ventet. Mens jeg klødde meg i hodet og lurte på hvordan jeg raskest mulig kunne få dette fortært.

Min velsignede mikrobølgeovn sørget for at fisken ble litt mykere i kantene. Det var nest laveste styrke i tre minutter, eller var det fire?
Samma det. Tint er tint.
Jeg rakk å lage en ganske god marinade i mens, så det var nok fire minutter.

Marinaden hadde dette i; lime, raspa hvitløk, karamellsaus, olje, chili explotion og salt.
Den ble pensla på ørretfiletenes begge sider, før jeg la fisken i ildfast form og helte over boksen med kremfløte. -Har finni ut av magen krangler mindre av laktosefri fløte, så da blire sånn.                        

Ovnen var selvsagt kald, for jeg hadde ikke tenkt så praktisk med sulthodet mitt. Men jeg satte på varmluft, og passa på å skru av varmlufta da gradene nådde 200. Deretter var det å se på klokka, for å vurdere steketiden. Jeg kunne strekke meg til tjue minutter.

Jeg har kjøpt havrepasta. Koketiden er ikke så ille, seks minutter lar seg ordne. Det er tiden fram til det koker som er lang...

Så da lagde jeg tilbehøret. Gutta Krutt jubler ikke akkurat om jeg blander grønnsakene rett i maten. Så jeg har blitt en kløpper på utenomrettlig grønt. Siden jeg hadde så god erfaring med eple sist, prøvde jeg igjen. Jeg tok det sprøeste Pink Lady-eplet i kjøleskapet, skrelte det og delte det i båter, som jeg igjen kutta i to. Og så skrubba jeg en purre, (bare det grønne) og kutta den i cm-tjukke biter. Stangsellerien er fortsatt skikkelig sprø, og jeg gjorde omtrent det samme med den som med purren.

Jeg fikk bruk for resten av marinaden, og den digre wok-panna jeg har fått av Kaptein Blikk. For mens pastaen kokte ferdig, og fisken sto de siste minuttene, fresa jeg det grønne på full guffe i woken.

Og før gutta hadde rukket å spørre hva det var til middag, kunne jeg rope dem ned til mat.
Jeg var dødsimponert over tilbehøret, igjen. OG neste gang kan det tenkes jeg prøver meg på pære. Bare jeg finner noe det passer til.

Etter middagen spurte jeg Gutta Krutt om de syns pastaen smakte annerledes, siden den var laget av havre. De syns nok den var litt annerledes, men den største forskjellen var nok klebrigheten.
- Den satt som klistra i panna til fjortisen, med gaffelspenst fra en halv meters hold!