Kan jeg få resten(e)?

I går var det rester.
Rester av Kässler, som sannsynligvis er svensk for bayonneskinke, lå innpakket i kjøleskapet og ventet på et mirakel.
Tanken var å bruke den til pålegg, for Gutta Krutt liker det sånn.

Men så var jeg innom Bunnpris på vei hjem, og tida var som vanlig knapp om jeg skulle rekke å lage middag før minsten dro på trening. Så jeg loverte rundt ferdigmaten en stund. Fant liksom ingen høydare. Men oppdaget at det fantes fersk båndspaghetti med koketid på fire minutter eller så, og i tillegg var det en boks kremfløte til halv pris rett ved siden av. To pluss to ble fire..
Jeg merket Carbonaralosen slo til, og ga etter for trykket.

Lot være å kjøpe bacon, så jeg visste allerede der at dette kom til å bli en litt annerledes Carbonara.
Med sikkel i munnviken og tanke på nykvernet pepper var det rett hjem.

Man kan si mye rart om både innkjøp og varelager hos meg. Men jeg har noen favorittmatvarer som (stort sett) alltid finnes i huset. Jeg har lært meg å trylle enkelte ganger med disse ingrediensene. Og andre ganger har jeg lært at enkelte retter spiser man ikke mer enn én gang i livet.
Denne gangen oppsto det restemagi på høyt nivå, om jeg skal si det sjæl.
En slags oppskrift følger. MED bilder!

Selve Carbonaraen var av det aller enkleste slaget. Kässler i terninger, surret med revet hvitløk. Droppa det egg-greiene. Bare helte på boksen med fløte, og litt vann. Sånn.

Pastaen gjør seg simpelthen sjøl, hvis du gjør det som står på plasten.

Men trikset, kortet i mansjettene, kaninen i hatten...

Det var tilbehøret.

Ingen bilde vil klare å yte denne lille saken rettferdighet, men jeg skal likevel legge ut.

Dette er en slags salsa av noen av gjengangerne i kjøleskapet mitt. Trofaste ingredienser som stort sett alltid klarer å trylle med mine varierende innkjøp av andre matvarer.

Jeg skar i bittesmått:

En sprø stang med selleri

Omtrent ti cm av en ren purre

En avocado

5-6 blader fersk basilikum (resten var vissen, så den heiv jeg)

Et halvt eple, type Pink Lady

Over dette skvisa jeg en lime, og så rørte jeg godt sammen.

Jeg vet jeg ikke hadde kommet langt som matfotograf, men smaken av dette er langt over innafor.

Ingen av Gutta Krutt liker pepper, og de turte ikke smake på den grønna guffa.

Jeg prøvde å fortelle dem at de gikk glipp av matmagi, 

men den eldste svarte like blid (med kun pasta og halvveis Carbonara på tallerkenen sin):

Pasta har liksom aldri gjort vondt noe sted.

Så da var vi fornøyde, hele gjengen. Jeg syns faktisk restemiddagen var hundre ganger bedre enn den opprinnelige Kässlermiddagen med poteter, stekte grønnsaker og bernaisesaus.