Skukke vært lærer jeg vettu.

Med tanke på helgens lesing av foreldre som mener de kan gjøre jobben bedre enn lærere, kom jeg på flere yrker jeg kunne hatt.

Denne helga har jeg vist for meg selv at jeg er både rørlegger og snekker.
Eller.
Jeg har tømt vannlåsen på badet, og jeg har skrudd fast klesstanga på vaskerommet.
Det regnes kanskje ikke inn i fagbrevet til ovennevnte yrker. Men jeg tror nok det inngår i arbeidsoppgavene deres likevel.

Nok om det, jeg har ikke tenkt å engasjere meg i disse diskusjonene på nettet om hvem som har skylda, ansvaret eller retten på sin side når det gjelder hverken skolesaker eller andre yrker.
Jeg har bare tenkt å skryte litt av meg sjøl og at jeg omsider tok tak i disse irriterende hverdagsproblemene.

De er litt som den lampa du veit, i dæsjbordet på bilen, som innimellom starter å blinke i svingene. Du vet det er noe som må gjøres, og du skulle ønske noen andre tok ansvaret for å fikse greiene så det bare er å fortsette med tut-og-kjør.

Disse hverdagsproblemene er det jeg prøver å ignorere i det lengste, i håp om at de skal bli borte av seg selv.
Klærne kan jo brukes selv om de ligger i haug på et bord. Og når vannet i vasken på badet ikke vil renne ned, går det faktisk an å pusse tenna andre steder. Sånn midlertidig.

Et sted der bak i hodet ligger en viten om at det faktisk IKKE gjør seg sjøl, og at jeg ikke er mye til husfrue om jeg ikke ordner opp i disse enkle sakene.
Jeg vasker kjøkkenbenkene ofte og bretter pleddene i sofaen innimellom. Jeg tenner lys og dekker bord. Vekker unger og fjerner hår fra rista i dusjen etter meg.
Men likevel ligger den samvittigheten der.
Jeg vet at det er noe jeg skulle ordnet.
Noe ANNET.
Sukk.

Jeg har liksom blitt vant til å hente alle klærne fra bordet på vaskerommet, og jeg har flytta alle tannbørstene inn på do. Er det så farlig da?
- Ja! maser det fra bakhodet.

Så denne helga tok jeg ei bøtte, en plastpose og ei lommelykt med meg inn på badet.
Med skrukkete neserygg og vidåpne øyne skrudde jeg løs vannlåsen og forventa meg gørr og galle fra tidenes morgen.
Men det som kom minnet skuffende lite om skrekkfilm.
Det hele var over nesten før det var begynt, jeg måtte klemme vannet ut av massen med fingrene før det ble skikkelig ekkelt.

Og siden jeg var godt i gang med å fikse og ordne, fant jeg likegodt fram drillen etter turen på badet.
Den hadde jeg ingen sjanse til å forstå meg på, så det ble en skrutrekker og syl isteden.
Siden hammeren ligger igjen i bilen, og det er hålke ute, brukte jeg en stein til å slå sylen med.
- En takknemlig tanke til Gutta Krutt som i barndommen har samlet på steiner og lagt i gangen.
Jeg visste de kom til nytte en vakker dag!

Garderobestanga på vaskerommet er nå oppe igjen, i full drift. Og siden jeg var så godt i gang tok jeg likegodt en skikkelig sjau der inne også.

Det gjør ingenting om jeg ikke får stående applaus for dette.
Det er visstnok ting det er en selvfølge at husets overhode skal ha kål på.
Men det er jo moro da, innimellom, å prøve et annet yrke, for å kjenne litt på at det va'kke lærer jeg sku vært, vettu.

Det var snekker.

Glittervann

Når elevene skriver så det spruter, og deretter ber om ekstra ark.
Da er det ikke så verst å være musikklærer som har brukt høsten på røttene i det rytmiske musikktreeet.
Når leppene deres beveger seg med teksten til Allison Krauss og Soggy Bottom Boys.
Og de må spisse blyantene underveis.
Det er ikke langt mellom melankolia og boblende lykkefølelse.

Og forresten er det allerede fredag, den dagen i uka som ligger og dupper i vannskorpa der ute og som balanserer trøtte tirsdager og intense onsdager.

Jeg sier ikke at alt stråler hele tiden.
Jeg bare tør å påstå at det innimellom glitrer på vannet.
Og at jeg heldigvis er ekstra oppmerksom på akkurat det.
Glittervann.

Sånn er det bare

Noen dager tapper mer energi enn de gir.
Sånn er det bare.

Når du våkner etter enda en kort natts søvn, fordi du ikke sovnet til tiden i går heller.
Ja, det er fint å se igjen kollegene etter ferien, og ja, det er godt å komme i rutine igjen.
Og alt det der.
Men natta har ikke gitt det den kunne gjort. Og dagen krever sitt.
Sånn er det bare.

I butikken trekker du kortet på 140 kroner, og blir ikke godkjent. Du må gå løs på krisetohundringsen som ligger i påvente av slike dager rett før lønn.
Det er så glatt på den regnvåte isen at du må holde deg fast i bilen for å ikke gå på ryggen ute på parkeringsplassen.
Og bilen er møkkete nok til å dekke alle klærne du har på deg mens du klamrer deg fast.
Inne i bilen ligger fortsatt eksosanlegget og minner deg på ting du ikke har gjort, som du burde ha gjort, og vinduene er tette av våt luft fordi to tenåringer sitter der og har nippelklypekonkurranse.
Vifta må gå for fullt før du kan kjøre, og alle vil hjem.
Sånn er det bare.

Jeg bare nevner det.
Og postkassa har sine sedvanlige regninger, så klart. I tillegg kommer påminnelsen om at du er en lettlurt tulling, når du åpner mailen og finner en e-faktura fra det nye mobileselskapet som lovet gull og grønne skoger om du bytta fra trofaste Telenor.
Det nye selskapet hadde visst 24 måneders avtale, (som du fant ut akkurat litt for sent) og den første regninga får blodtrykket til å ville åpne skalpen og slippe ut litt overskudd.
På regninga står det: periode 15.12.14 - 28.02.15
Du leser feil og tror regninga gjelder for de to siste ukene av desember.

Da hjelper det litt når Blikkenslageren kommer for å bidra, og leser med sitt avkjølte hode at regninga gjelder for to og en halv måned. Så summen er innafor likevel. -Og stryker meg over kinnet og sier at dette kommer til å gå bra.

På sånne dager er det godt at det snart er leggetid.
Sånn er det bare.

Og som en Zombie valset hun rundt.

Selvsagt var den siste natta i ferien umulig å sovne i.
Det var åpne øyne til nærmere tre, og klokka ringte like hissig halv sju, enten jeg ville eller ikke.
Så i dag har jeg subba mellom kaffetrakteren og arbeidsrommet i halvsvime, med blodskutte øyne og jakka tett rundt meg. Skikkelig frysen, med alle lyder forsterket og én eneste klar tanke:
Hjem til senga.
Jeg har møtt noen likesinnede i gangen, så jeg tror det rett og slett er sånn det er.
Etter en lang ferie skal man slite med søvnen siste natta for å virkelig merke at striskjorta og havrelefsa overtar styringa.

Ordbobleweben min er på vei opp, jeg lærer mens jeg går. Foreløpig forstår jeg ikke hvordan jeg får den til å se bra ut, også på mobilskjermene. Det er tross alt et flertall som sveiver rundt i nettet fra mobilene sine. Finner nok ut av det. Bare ikke i kveld.

I dag hadde jeg flaks! Jeg møtte på SuperUnni og Storebror på Eikersenteret etter jobben, og de var på vei hjem for å lage spaghetti med kjøttsaus. Siden det er cirka det beste jeg vet, ventet jeg akkurat så lenge at de rakk å invitere meg med hjem! Og mens jeg dytta spaghetti etter beste evne i Boligveien, måtte Gutta Krutt sitte hjemme alene i Kopperudsvingen og spise Grandis.
- Mammaen å ha med seg i krigen det, tenker jeg.

Nå er vi godt og vel i seng, alle tre. Det var ikke noe futt i noen av oss i kveld, så det var like greit å avslutte mens vi ennå var bevisste.

Natta, sov godt. Drøm om vegglus og flått



PS: Minn meg på å fortelle om den desserten med cashew og pinje. Det var en vellykket blanding av flaks og beregning. Bør være med i oppskriftsamlingene.

Siste fridag. På en stund.

Med alle disse fridagene har jeg fått lada alt jeg har av batterier, og er klar for neste runde.

Den starter i kveld. 

Jeg skal på min aller første revyøving. Sånn skikkelig. 

Jeg gruer meg litt, for jeg har egentlig ikke så god erfaring med scener.

Jeg er liksom hu derre som er litt morsom borti sofaen der, eller ved et bord sammen med andre litt morsomme folk. Sånn "på-sparket-morsom-eller-flink". 

-Du skal ikke ta en sang med gittarn a, Jane? 

-Kan jeg vel! Hvilken skal vi ta? OK, da blir det den, men jeg vet ikke om jeg husker hele. Det blir som det blir, -bra nok!

Det der er liksom så himla mye enklere.

Men når ting skal øves inn, og det forventes noe. Aller helst både morsomt og flinkt på en gang..

Da kommer de store nervene og viser seg fra sin verste vinkel.

Likevel har jeg meldt meg på til flere innslag, og i kveld er altså min aller første øvelse.

Og jeg gleder meg.

Bare jeg følger instruksene, kan det vel ikke gå helt galt..

Denne søndagen har jeg vært på tur med Blikkenslageren min. Vi prøvde Bjørgs runde i Lobbenåsen, og den var jammen variert og bra! Jeg har hørt skryt om den, fra Sandakerjordet (øvre del), men det har liksom ikke passet sånn, før i dag.

Sola var lav og kald, bakken var hard og mosen knaset under støvlene da vi var utenfor stien.

Vi måtte løpe litt etter stigningen for å holde varmen, og det smakte salt av overleppa etterpå. Så i dag kan vi skryte av å ha trent.

Etter revyøvingen skal vi på kveldsmat i Harstadveien, og der kan det tenkes det vanker noe Sarah Bernard etter jul. Så det kan komme godt med å ha løpt rundt i åsen tidligere i dag.

Ses til striskjorte og havrelefse i morgen.

Om bok og bil

Etter å ha talt på alle knappene et par runder, har jeg kommet fram til at en bokutgivelse i mai 2015 likevel ikke er en god ide.
Jeg vil så gjerne levere en skikkelig god bilbok når jeg først lager den.
Og til det trenger jeg fullt fokus og en god del tid.

Jeg tenker at det rett og slett ikke lar seg kombinere med å følge opp Gutta Krutt og konsentrere meg om det aller nærmeste.
At jeg i tillegg har enda en tannlegetur og en revy på tapetet denne våren, gjør liksom noe med timeplanen min. De ledige timene fram til mai blir borte i dragsuget.

Så derfor trekker jeg tilbake min litt hårete utbasunering om ny bok 8. mai.
Og ser at det heller blir under Vikersunddagene i september 2015, sånn cirka ett år etter min første bok.

I mellomtiden strømmer det på med gode, gamle bilminner som vil finne sine plasser i bilboka.
Og i tillegg kommer det stadig nye opplevelser som sannsynligvis får noe oppmerksomhet.

For eksempel kjører jeg nå rundt med eksosanlegget bak førersetet, etter at vi tok ut separasjon rett før jul. Da hadde det vært krangel og bråk i lengre tider, og det endte med at jeg heiv det fra meg utenfor Eikersenteret og forkynte at nå kunne det komme seg hjem på egenhånd! Med så mye bråk hver eneste tur, var jeg bare lei av gnålet om fartsdumper og annet tull.

Jeg tok en trøsteprat med han som pleier å hjelpe meg når årstidene vil ha meg til å bytte dekk. Han er en habil mekaniker, og kunne funnet på å ta oljeskift og sånne greier også.
Jeg snufset litt og fortalte at nå hadde jeg skilt meg fra eksosanlegget mitt. Vi hadde funnet ut at det ikke ble oss, og at vi nå valgte å gå hver våre veier. Jeg hadde rett og slett forlatt det.
Mekanikeren syntes nok at jeg hadde vært litt brå, og sa at det var mulig å reparere, om jeg var interessert i å prøve igjen. Jeg lo, han forsto nok ikke hvor ille det hadde vært.
Men han mente at han skulle få det til om jeg bare hadde anlegget liggende.
Jeg hadde jo ikke det.
Det lå igjen i en brøytekant utenfor Eikersenteret. Alene, i kulda.
Men min kjære Kaptein Blikk kjørte til Hokksund og hentet det, så nå ligger det bak førersetet, på nåde, i påvente av at matmor skal kjøre opp til Mekanikeren for å be om godt vær.

Kanskje jeg må spandere et oljeskift i samme slengen, for det hender det blinker litt i den lampa du veit. Ikke ofte, men innimellom. I svingene. Da fyller jeg på en skvett eller to i det hullet jeg har fått forklart, og kjører litt til.
Men jeg lover at jeg ikke gjør det sånn som hun på reklamen. Jeg vet jo at det er ett sted man fyller olje, og ikke over hele motoren.
Herremin, hun må jo være helt blåst!

Fra turen til trykkeriet på hentedagen for den første Hagegyngeboka. I bilen som fortsatt går  som ei kule, en Opel Corsa 1993 modell, sannsynligvis 1100 motor. God kombo av bil og bok.

1. januar..

Året ligger foran oss. 2015.
Med tanke på hvordan 2014 utvikla seg, har jeg overhodet ingen formening om hvor dette året vil ende.
For én ting har jeg lært:
Ingenting er noengang akkurat sånn jeg trodde det var, eller trodde det skulle være.
Og så kommer resten an på hvordan jeg mottar det som kommer til meg.

Jeg vet at fjoråret startet med en hjertesorg, men jeg vet også at den hjertesorgen var helt nødvendig for at jeg virkelig skulle kjenne på de følelsene. De riktige.
Fjoråret har lært meg mye om å elske. Ubetinget. Og om å forstå og stå for. Å stå for egne følelser og valg, og å stå opp for meg selv.
Og at jeg elsker min Kaptein Blikk, -vel, det kan jeg si med stor tyngde.
Han er den. Den som lar meg være den jeg er, som møter meg med ro og takhøyde. Og som stryker meg på kinnet når jeg sovner.

Jeg har også sett kraften i å virkelig tørre å tro på at noe er mulig!
Kraften i å banke vettet ut av Janteloven innimellom.
Kjenne hvordan gode tilbakemeldinger fra andre løfter meg, og hvordan jeg kan utvikle meg med konstruktiv kritikk.

2015..
Dette året skal jeg bruke på vekst og utvikling.

Først og fremst vil jeg holde fokus på de aller nærmeste, Gutta Krutt.
Vokser gjør de jo helt uten mitt fokus, de er tross alt fortsatt i voksealderen. -Gud hjelpe meg, i 2014 vokste de meg begge to over hodet. Og ingen av dem ser ut til å ha stoppet med voksingen. Sånn sett.
Men de skal også oppnå vekst og utvikling i forhold til skole og fremtid, og der kan jeg passe på å holde fokus. Og hjelpe til. Være til stede og bidra. Jeg er jo tross alt lærer i ungdomsskolen...
Begge gutta har sin base hos meg, og jeg skal være den strukturerte, organiserte, rolige, besluttsomme voksne i hverdagene våre.
Jeg vet jo hvor lett jeg har for å fylle dagene, timene og minuttene med ulike gjøremål og hendelser. Med vekslende hell. Men etter flere år med prøving og feiling, har jeg funnet ut at det mulig, også for meg, å ha et tilnærmet normalt familieliv.

Jeg skal gi ut Hagegyngas bilbok i 2015, og jeg skal etablere meg som privatlærer på ettermiddagene, i tillegg til min vanlige lærerjobb. Og disse andre syslene mine, som er sammensydd i min lille bedrift ORDBOBLER.
Jeg ser at det virker merkelig å gjøre dette samtidig som å holde fokus på de nærmeste.
Men det lar seg faktisk gjøre.

Og mine andre aller nærmeste, fargene i paletten min, de skal jeg fortsatt henge i rompa på, og vi skal bryne oss på hverandre, le og gråte, oppleve og leve. Vi skal ha vekst og utvikling sammen. Og vi kommer til å male et interessant bilde sammen, med alle de fargene.
Sånn er det i hvert fall inne i tankene mine.
Jeg vil prøve å løfte mine nærmeste,
slik de har vært med på å løfte meg.

Jeg gleder meg!