Alle helgeners natt

Så sitter jeg sånn da, helt på tampen av kvelden og tenker over dagen som har vært. Dagen som skal være skummel.
Og med det samme jeg er i gang, så tenker jeg over hele måneden som har vært, siden vi skriver den siste i dag.
Og da blir jeg sittende en stund, henfallen i egne tanker.

Denne måneden har i alle fall vært innholdsrik. Helt fra start til slutt har karusellen gått, og jeg har hengt på i alle rundene. Jeg har bytta litt mellom enhjørninger, lokomotiv, helikoptere, drager og andre figurer i metallik lakk, med høy musikk og blinkede lys i bakgrunnen. Og holdt meg godt fast for å ikke falle av i fart.
Innimellom har jeg stoppa opp og kjøpt noen lodd eller kasta på bokser, og der har jeg for det meste tapt. Men til gjengjeld har jeg spist meg kvalm på sukkerspinn, igjen.

Jeg har fått gaver og taler, kjent på mestring og falitt. Følt meg elsket. Og fått lov til å elske.
Stått opp tidlig, lagt meg sent, og motsatt. Alt ettersom. Hatt alvorlige samtaler, og høylydte skrålende allsanger. Jeg har sendt viktige mailer og skrevet fjas på face. Og jeg har kjent hvordan det er å virkelig bomme på etpar skudd i mørket.

Det jeg kan konkludere med i denne måneden, er at jeg har blitt eldre, jeg har lært masse, og jeg har masse igjen å lære.

Når det gjelder dagen i dag, har jeg et litt avmålt forhold til skikken som sniker seg rundt hushjørnene her. I min spede ungdom fikk jeg sett de første Halloweenfilmene, og det har nok satt spor i meg. Så det er lite heiarop fra meg når ungene snakker om å gå en runde..
Men til gjengjeld liker jeg godt konseptet julebukk, der gjestene må synge eller danse for å få noe med seg. Det de får med seg er ofte den twisten ingen vil ha likevel.. Og så er jeg så glad i julesanger. Så jeg har sagt fra at det er bare å komme hit på Halloween, men at det blir null godis før jeg har hørt en julesang.

Allehelgensdagen er vel det nærmeste vi kommer dagen i dag, og det er dagen vi minnes de døde.
Så jeg har tent lys for mine kjære.
Det er dessverre noen lys å tenne.
Men til gjengjeld gjør det veldig godt, å sitte sånn, alene som våken i huset, å minnes.

Dere er med meg, hele veien. På karusellene, mens det kiler i magen. Som premier på øverste hylle etter noen treffsikre kast. Og som trøst når jeg er kvalm av sukkerspinn.

Takk.
For at dere har vært med å fylle livet mitt, og at dere holder dere fast i hjertet mitt.

Når det glepper

Jeg kjenner på hvordan det er når det glipper.

Denne høsten er erkjennelsens høst.
Der jeg ser at jeg må passe på kjevene mine, så jeg ikke gaper over for mye.
Eller. Der jeg må gni såre kjever som allerede har gapt over mer enn de klarer å tygge.

Rart, hvordan jeg har det med å tro at jeg skal klare alt.
Kartlegging, Dokumentasjon, Kremmertorg, Styreverv, Vurdering, Orden, Husarbeid, Avbestillinger, Treningstider, Revygruppe, Oppdragelse og Omsorg... For å nevne noe.
Det skulle jo ikke være så vanskelig. Så mange andre klarer dette.
Tilsynelatende lett, sett fra min tilskuervinkel.

Ledervervet i styret har nok ikke lang levetid nå, etter at Kremmertorget gikk føyken. Og det var på grunn av meg og mitt digre, grådige gap. Jeg ville klare å hevle et Kremmertorg til!
Det gikk absolutt ikke over all forventning. Det berømte håndkleet ble kastet inn.
Og beskjedene om dette gikk ikke hele veien dit de skulle.
Så dermed hang det plakater oppe med reklame for Kremmertorg, mens jeg var på fjellet med Bonden.

Der ser man viktigheten av god kommunikasjon, kvalitetssikring og oversikt.
Eller mangel på sådant.

Ikke fullt så god søndag.

Rett i sikringsboksen

Jeg lurer på om jeg er et sånt boksemenneske.

Jeg tenker ikke på boksemat, selvom jeg har stiftet nærmere bekjentskap med dette de siste tre årene, og har forsket på ulike forbedringer og tilsetninger. Jeg kommer nok aldri til å bli en ekte fan av dette, hverken med eller uten fløte, bacon, tyttebær eller øl.

Jeg har hatt på meg boksehansker flere ganger, og kjent svetten sprute på aggresjonen. Jeg har hatt sparringspartnere som jeg utmattet har forsøkt å treffe med altfor korte armer og tunge never. Og det har vært veldig godt for kropp og sjel. Men jeg er ikke en bokser.
Hverken når det gjelder sport eller hunderaser er jeg en bokser.
Selvom jeg noen ganger sikler, har hårete ben og er veldig menneskekjær, så går jeg for sjelden på alle fire, og jeg har dårlige tenner i forhold til boksere flest.
Kanskje det er mer som i the Boxer, der jeg lailalaier til Radio Norge på vei til jobb om morran.

Min venninne Oliver sa noe om at jeg har menneskene mine i bokser. Sånn at jeg kan ta fram en boks og åpne den om det er noe spesielt jeg ønsker. Og at alle menneskene i hver sine bokser ikke nødvendigvis kjenner til hverandre, siden de sjelden er ute samtidig.
Kanskje det er sånn.

Eller ikke.

Jeg har mange matbokser, hvertfall. Man må ha det, om man legger dem igjen på jobben annenvhver dag. Heldigvis har jeg gode kolleger som passer på, og putter matboksen min i ytterste rommet på sekken min når jeg er på vei ut døra. Noen ville ment at jeg kunne brukt matpapir. Men der kommer idealisten i meg fram og roper på miljøhensyn. Selvom jeg tror arbeidsmiljøhensynet kommer litt i bakgrunnen av alle mine matbokser.

Det meste kan plasseres i bokser.
Sikringsboksen, for eksempel, er et flott sted.
Ofte. Kanskje oftere enn jeg skulle ønske, kommer kommentarene mine raskt. Noen av dem kommer raskere enn tankene, og raskere enn lynet. Andre igjen er ren svada, og bør forbigås i stillhet. Men innimellom kommer det en og annen slenger som går rett i sikringsboksen. Kunsten jeg fortsatt øver på, er å klare å tie rett etter en sånn sikringsboksinnertier, sånn at den får tid til å feste seg.

Og jeg kunne fortalt mye mer. Om ungdomstidens telefonbokser, svenskenes brusbokser og hemmelige bokser. Men nå er jeg litt opptatt. For jeg har hatt opplevelser og samtaler i dag som gjør at jeg er på vei inn i en annen boks.
Tenkeboksen.

Kammertrompet..

Gårsdagen fylte seg til randen med gode opplevelser.

Planen var enkel:
Frokost, husarbeidspusling, dekkskifte (Bondens jobb), flaskepanting og handling før middagslaging til gjester som skulle komme klokka fem.

Men jeg opplever til stadighet at de aller fineste øyeblikkene i livet er de man får ved å avvik fra planen.

Jeg kunne nesten tenke meg det til frokosten, siden jeg dro til med stekt egg og bacon istedenfor de planlagte kokte til eggeglass. Jeg er nå gæren òg, da!
Bonden var hvertfall fornøyd, der han tygde bacon og rørte i sukkerteen sin. Han hadde en del saker å ordne, sånne traktor og motorsagting. Men først fylte han opp Tyttebærbilen med glassflasker fra laget forrige helg, som jeg kunne levere på returpunktet. I tillegg skulle jeg ta med sekker med panteflasker sjøl. Dekkskifte skulle han ta da jeg kom hjem fra butikken, mens jeg laget middag. En arbeidsfordeling etter mitt hjerte.

Som snarest tok jeg med meg kaffekoppen innom facebook før jeg skulle starte med oppgavene.
Og der oppdaget jeg at det skulle være konsert på Eikersenteret.. Minsk kammerorkester skulle spille, sammen med selveste Snorre Kaspersen Laugerud på trompet, og jeg hadde plutselig under halvtimen på meg for å rekke det!
Siden jeg så ut som man gjerne gjør en lørdag formiddag med god tid og god plan, måtte jeg løpe som snarest gjennom dusjen for å få håret ned og øynene opp. Litt lipgloss, og så kaste seg i bilen.
Selvsagt rakk jeg det akkurat.

Med tårer i øyekroken kunne jeg konstantere at denne fjortisen som i en alder av seks år bestemte seg for å bli den beste trompetspilleren av alle, var på god vei til topps allerede.
Og vel så det.
Tenk å bli bortskjemt med sånne musikalske opplevelser, på et kjøpesenter!

Og det viste seg at mitt lille tantefrø spilte på samme konserten, og jeg fikk liksom enda mer valuta for ingen penger!
Mens jeg sto der og nøt musikken, dukket det opp gamle og ikke så gamle, kjente og kjære fjes. Og jeg hilste på, snakket og koste meg.

Jeg møtte en dame som har vært snarturer innom tankene mine de siste tjue årene. Hun var læreren min på videregående, og etter at jeg starta på lærereskolen har jeg faktisk hatt henne som et slags forbilde på en god lærer. Jeg er så glad jeg møtte henne og fikk fortalt akkurat det! Hun var akkurat fylt seksti, men ser like nordlansdfresk ut i dag. Da jeg stilte meg foran henne og sa Hei Gro, så jeg det knaket ett lærersekund, før ansiktet hennes sprakk helt opp og lyste! Jeg glemte å spørre, men jeg håper hun fortsatt er lærer.

Og siden klokka gikk, og småsulten meldte seg, fant jeg ut at det kunne passe med en kaffekopp bortpå bakeriet. Der hadde de høye smørbrød og lav moral, så jeg kjøpte både det og en vaniljebolle til dessert. Det var jo tross alt gratis påfyll på kaffen.
Jeg klarte å lure en annen gammel kjenning til å sette dagens gjøremål til side for en halvtimes skravling. Hun skulle egentlig rydde i gamle klær. Men sånne klær stikker jo ikke av.

Da jeg omsider bestemte meg for å handle mat, var det gått noen små timer. Så jeg ble litt mer effektiv, der jeg handlet inn ingredienser til noe jeg ante kunne bli godt om jeg bare blandet det riktig.
Jeg kjøpte kalkunfilet, ulike typer sopp, koriander, lime, amandinepoteter, paprika, sjalottlauk, cremefraiche og filadelfia. Og valnøtter. Noen hemmelige ingredienser har jeg jo hjemme. Siden jeg aldri har laget noe sånt før, ville det sikkert vært lurt med en oppskrift. Men så er jeg ikke så god med oppskrifter, så det fikk holde med erfaring, smaksløker og god vilje.

Da dukket SuperUnni opp. Noe som viser seg å være ganske vanlig når jeg er på Eikersenteret. Så da ble det selvsagt en tur innom både her og der. Jeg fikk meg ny genser, og noe undertøy som visstnok skal gjøre underverker med min førtiårige fiolinkasse.

Et ubetenksomt blikk på klokka, og hele dagen kunne endt i kaos. Den var halv fem!

Takk for i dag, snakkes brått igjen, og full pinne hjemover.
Marinaden måtte lages først, siden den skulle smakssette kjøttet. Så poteter i båter, olje, hvitløk, salt, løk, pepper. Inn i ovnen. Der kom gjestene, verdens nydeligste mennesker. Som kjenner meg nok til å ikke være nær sultedøden ved ankomst. Bonden kjenner meg nok også litt, for han hadde akkurat tatt kveldsturen med Gamle Stivbeint.
Så da fikk vi dekket bordet, helt oppi et glass vin, tent lys og gjort ferdig middagen i fred og fordragelighet.
Og kvelden ble som jeg hadde håpet. Nydelig mat, improvisert dessert, fantastisk selskap og god stemning.

Da får det ikke hjelpe, at det skrangler i glass når jeg kjører Tyttebæret ut av gårdsplassen, og at jeg fremdeles har både tomkasser og søplesekker til panting, stående på vent.

Og vinterdekka, de kan vi jo skifte i dag.

God søndag.

Et hundeliv..

Stakkars Stivbeinten, har fått lampeskjerm rundt halsen.
Han tråkker rundt med både hodet og halen ganske lavt, og er bare sånn akkurat passe fornøyd med tilværelsen nå. Og på tirsdag skal han opereres.

Siden han jevnt over har lik personlighet som sin eier, er han ikke akkurat overbegeistret for legestanden. Og i dag har han til og med blitt grundig undersøkt i unevnelige områder på kroppen.

Bonden bærer hode og hale omtrent likt, og de to er ikke akkurat et lystig lag nå.
Jeg forstår dem godt.
Alderen tynger den ene, og ansvaret tynger den andre.
Så bytter de på tyngden innimellom.



Ikke fullt så god, torsdag.

Lydene

Noen lyder er bedre enn andre.
Alt, etter som.

Et sukk, for eksempel.
Er det av sorg? Eller lidenskap?
Eller ei dør som smeller.
Noen kommer, og noen går.

Eller lyden av fottrinn.
Det avhenger av hvem som kommer.
Lyden av noen trinn kan øke pulsen.
Bare ved vissheten om hvem
som eier dem.

Og èn stemme alene kan ha så mange ansikter.
Avhengig av hvem den snakker til, og hva
som blir sagt.

Førtiårslaget

Jeg har lyst til å fortelle litt om en fantastisk fest jeg har vært på.
Nå nylig. Faktisk var den ferdig i dag morges.

Gjestene kom rundt seks i går kveld, til et pynta grendehus og en bunadkledd førtiåring.
Som kanskje for første gang i livet var i rute.
Dette var et såpass ukjent fenomen, både for meg og gjestene, at vi likevel ikke satte oss til bords før nærmere halv åtte. Det skulle vel tatt seg ut, liksom. At alle hadde fått seg mat og drikke før det var gått en time.

Det mest geniale med maten, var at det ikke var meg som laget den. Sikkert derfor jeg var på høyden når det gjaldt tidsskjema.. Alle hadde med seg et bidrag hver, og dermed fikk vi et fyrverkeri av en buffet, der alle fant seg minst èn favoritt. Jeg fant veldig mange, og var lykkelig over den romslige bunaden.

Det er vel ikke noe statshemmelighet at jeg liker å være i sentrum. Eller hvertfall i nærheten av sentrum. Selvom jeg bor i dalstrøka innafor, som to av gjestene så treffende beskrev det.
Så da min gode venninne Oliver reiste seg opp for å holde tale, kjente jeg det kilte litt i magen.
Jeg visste at hun hadde lyst til å si noen ord, såpass hadde hun jo røpet på forhånd.
Men det som kom var jeg rett og slett ikke forberedt på.
Jeg sitter igjen så og si målløs, selv ett døgn etter å ha mottatt Olivers førtiårstale til meg.
Nå skal det riktignok sies at jeg ikke er vant med taler og høytidelige godord til meg selv. Men jeg har jo fått ett og annet kompliment opp gjennom åra, og trodde jeg hadde hørt det jeg skulle.
Men så hadde jeg altså ikke det.

Stum, litt til.

Og etter en stund, når maten og praten var i god flyt igjen, hadde jammenmeg lærerne fra Skotselva et opplegg klart! De hadde satt seg ned og laget en fullverdig individuell opplæringsplan til meg, med kartlegging av egenskaper, problemer, behov og målsettinger. Jeg kan nevne at begrep som tid og orden var sentrale i denne. Noen påpekte at de syns det var gått usedvanlig mange år før jeg fikk min egen IOP, og vil lo godt på min bekostning.
Innlegget ble toppet med en skikkelig quiz. Endelig en quiz som handlet om noe interessant: Øystein Sunde-låter! De fleste quizer har nemlig altfor lite av dette.  Det var Jane mot røkla, og jeg spissa ørene og albuene godt, for å si det sånn.
Men jeg greide ikke alle!
Gremm for det. Men jeg vant uansett. Hah!
Det kan ha en sammenheng med at mine egne gullgutter var oppnevnt som dommere, og de tenkte vel at det vanka lite kveldsmat om de ikke dømte klokt.

Etter å ha stupt over Pavlovaen så det skvatt nedover bunaden, fant jeg ut at det var på tide med et annet antrekk. Og da var det på tide å sende den yngre garde hjem med bestefar i samme slengen.
Festen fortsatte på nye, røde sko som egentlig er så lekre at resten av antrekket var unødvendig. Men av hensyn til de andre gjestene hadde jeg noe kjolegreier til. Og rose i håret. Såklart.

Scenen var rigget med gitar og mikrofoner, og vi dro det gamle pianoet inn i salen. Jeg fikk høre nydelig musikk fremført av unge, vakre mennesker.
Spesielt "river flows in you" rører meg veldig, den er bare vakker. Og litt sår.
Jeg var også med på litt underholdning sjøl. Blant annet hadde en skolevenninne sørget for at vi kunne fremføre joiken vår(!) i ny drakt , i tillegg til at jeg ikke har selvsensur når det gjelder egne gitarprestajoner, så underholdning ble det da! Naboen gikk hjem og henta trekkspellet sitt, og dermed ble det fullt texas! To veldig gode venner lagde en sputnikmedley, blandet med en og annen vals. Og da så jeg mitt snitt til å ta en sånn slåttestev, når jeg først fikk tak i mikrofon!
Og så gikk det litt slag i slag, med sang, dans og sprell.
Flere viste talenter ingen tidligere hadde sett.
Og SuperUnni var i sitt ess, som hun pleier på den tiden. I tillegg imponerte mamma, med å holde stand til langt over leggetid. Og selvsagt kom Bonden med noen gode røverhistorier og fiskeskrøner.

Det viste seg at en av gjestene velvillig kjørte folket hjem etterhvert som de kapitulerte, og hun hadde litt av en jobb! Da hun kjørte Bonden hjem insisterte han på å betale henne, selvom han hadde glemt hvor lommeboka var. Så da hun kom tilbake, hadde hun to vedsekker liggende i bagasjen!

Som den voksne og ansvarlige personen jeg er, kunne jeg ikke være den første til å dra hjem, og så overlate festlokalet til de andre.. Så da jeg omsider takket for turen hjemme, var det godt utpå andre siden, og like før daggry.

Inne i stua var det som det skal være etter en god fest på Øssia: Bonden og Nabon i hver sin sofa, Nabon bakoverlent med åpen munn og nesten lukkede øyne, og Bonden slitende med fjernkontrollen for å styre lyden til Nazarethkonsert på video.


Og alle var enige om at det hadde vært en fin fest.