Rett i sikringsboksen

Jeg lurer på om jeg er et sånt boksemenneske.

Jeg tenker ikke på boksemat, selvom jeg har stiftet nærmere bekjentskap med dette de siste tre årene, og har forsket på ulike forbedringer og tilsetninger. Jeg kommer nok aldri til å bli en ekte fan av dette, hverken med eller uten fløte, bacon, tyttebær eller øl.

Jeg har hatt på meg boksehansker flere ganger, og kjent svetten sprute på aggresjonen. Jeg har hatt sparringspartnere som jeg utmattet har forsøkt å treffe med altfor korte armer og tunge never. Og det har vært veldig godt for kropp og sjel. Men jeg er ikke en bokser.
Hverken når det gjelder sport eller hunderaser er jeg en bokser.
Selvom jeg noen ganger sikler, har hårete ben og er veldig menneskekjær, så går jeg for sjelden på alle fire, og jeg har dårlige tenner i forhold til boksere flest.
Kanskje det er mer som i the Boxer, der jeg lailalaier til Radio Norge på vei til jobb om morran.

Min venninne Oliver sa noe om at jeg har menneskene mine i bokser. Sånn at jeg kan ta fram en boks og åpne den om det er noe spesielt jeg ønsker. Og at alle menneskene i hver sine bokser ikke nødvendigvis kjenner til hverandre, siden de sjelden er ute samtidig.
Kanskje det er sånn.

Eller ikke.

Jeg har mange matbokser, hvertfall. Man må ha det, om man legger dem igjen på jobben annenvhver dag. Heldigvis har jeg gode kolleger som passer på, og putter matboksen min i ytterste rommet på sekken min når jeg er på vei ut døra. Noen ville ment at jeg kunne brukt matpapir. Men der kommer idealisten i meg fram og roper på miljøhensyn. Selvom jeg tror arbeidsmiljøhensynet kommer litt i bakgrunnen av alle mine matbokser.

Det meste kan plasseres i bokser.
Sikringsboksen, for eksempel, er et flott sted.
Ofte. Kanskje oftere enn jeg skulle ønske, kommer kommentarene mine raskt. Noen av dem kommer raskere enn tankene, og raskere enn lynet. Andre igjen er ren svada, og bør forbigås i stillhet. Men innimellom kommer det en og annen slenger som går rett i sikringsboksen. Kunsten jeg fortsatt øver på, er å klare å tie rett etter en sånn sikringsboksinnertier, sånn at den får tid til å feste seg.

Og jeg kunne fortalt mye mer. Om ungdomstidens telefonbokser, svenskenes brusbokser og hemmelige bokser. Men nå er jeg litt opptatt. For jeg har hatt opplevelser og samtaler i dag som gjør at jeg er på vei inn i en annen boks.
Tenkeboksen.